Tøff skolehverdag

Jeg snakket med ei eldre bestemor i dag,

som fortalte meg hvor fælt hun hadde hatt det da ett av barnebarna hennes gikk i grunnskolen.

Han ble mobbet og trakassert hver dag i flere år.

Bestemor fortalte meg hvordan hun hadde grått på jobb flere morgener,

når klokka nærmet seg første skoletime.

Og hvordan hun kjente lettelsen når klokka nærmet seg skoledagens slutt,

og gutten kunne få noen timer ro før neste skoledag.

Som lærer er ikke dette den eneste historien i sitt slag jeg har hørt.

Allikevel gjorde det noe med meg å høre bestemora fortelle dette,

 flere år etter at barnebarnet var ferdig med grunnskolen.

Det strømmet på med gamle minner fra min egen tid i grunnskolen.

Som skoleglad 10-åring kom jeg flyttende fra Oslo til bygda jeg nå bor.

Fra en skole med flere hundre elever, kom jeg til ei klasse med rundt 20 medelever.

Der tilbragte jeg de tre siste årene på barneskolen, og det er de tre verste årene i mitt liv.

Jeg kan ikke si at jeg ble mobbet, men jeg kom aldri "inn i varmen" hos de ledende og populære jentene.

 Jeg opplevde jentemiljøet som fullt av intriger,

og et psykisk maktmisbruk som jeg var ukjent med - og ikke skjønte meg på.

Guttene hadde det moro med å kalle meg diverse ting.

Skoledagene var fylt av ensomhet og utrygghet, og jeg følte meg annerledes og null verdt.

Jeg levde for skoleferiene, og grudde meg så fælt til å gå på skolen,

at det ikke var uvanlig at jeg lå søvnløs eller kastet opp om morgenen.

Utrolig nok hadde jeg lite skolefravær, og jeg klarte meg bra faglig.

I tillegg var det ei jente i klassa som forbarmet seg over meg, og på en måte ble min redning.

Uten henne vet jeg ikke hvordan jeg hadde klart meg gjennom disse tre årene,

og vi har kontakt den dag i dag.♥

Henne var jeg heldig å få med meg over i klassa mi på kommunens ungdomsskole,

og der fikk jeg en helt annen skolehverdag,

med flere nye venner fra andre av kommunens barneskoler.

Slik sett kan man si at denne historien endte godt,

men selvfølgelig har den satt sine spor!

Å komme til nye miljøer, enten det har vært skoler, arbeidsplasser eller fritidsaktiviteter,

er forbundet med usikkerhet for meg, til jeg ser om menneskene der er til å stole på.

Jeg har den dag i dag vansker med å takle "jeg er bedre enn deg"-holdninger, som også voksne damer kan ha, og kvinne-intrige-makeri skjønner jeg meg ikke særlig på.

Selvtilliten min fikk seg en alvorlig knekk disse tre siste årene på barneskolen,

og jeg har jobbet hardt for å innse at jeg er verdt like mye som "alle de andre vellykede" rundt meg.

Jeg har valgt å ikke være bitter over disse tre årene, og hvordan de har preget meg,

men heller se på det som at jeg har lært noe viktig,

som jeg kan bruke både som mor, lærer og medmenneske:

Jeg er følsom for mistrivsel på skolen, og veldig opptatt av at alle elever skal føle seg trygge der.

Jeg har blitt ganske god til å "lese" sosialt spill, og har dermed mulighet til å være i forkant.

Jeg har lært at man "ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv".
Jeg vet at man skal tørre å bry seg, våge å stille spørsmål,

og være der når medmennesker trenger noen å snakke med.

Og jeg har lært at foreldre må engasjere seg,

og at ingen må ta som en selvfølge at sitt barn aldri gjør noe vondt mot andre.

Barn er ikke født utlærte -heller ikke sosialt- og de voksne må bidra til deres sosiale kompetanse,

 at de utvikler seg til gode medmennesker.

 Ta seg tid til å veilede, og ta nødvendige grep når barn går over streken mot andre barn.

Dette ble kanskje et dystert innlegg,

men det var viktig for meg å få skrevet dette.

Håper jeg når noen med ordene mine,

men uansett så er det en seier for meg å sette ord på dette offentlig.

Jeg smilte tappert og lot som jeg hadde det greit nok på skolen,

fordi jeg var flau over å ikke passe inn, og redd for represalier hvis jeg "sladret".

Det er jeg ikke lenger, og det føles godt!

Tjo-hoi! :-)