Men brunosten min får du aldri!

 

De fleste har sikkert fått med seg at vi denne uka har fått et nytt medlem på lista over farlige ting. Nemlig brunosten.

Den stille, snille brunosten, som vi alle har trodd var uten skyld!

 

Og jeg som trodde JEG var spenstig, da jeg tok et oppgjør med det å gå på ski, her på bloggen!

Mitt oppgjør må nærmest kalles feighet, sammenlignet med utfallet mot brunosten.

 

 

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune,

står nå bak å fjerne brunosten fra barnehage og SFO.

Dama fikk sine sekunder i rampelyset i beste sendetid en kveld denne uka,

og flesket til på en slik måte at hun ikke blir glemt det første kvartalet.

 

Skal man tro på dette med brunosten,

 kan alle født på 1960- og 1970-tallet like godt ringe kirkekontoret og bestille plass,

 slik at man slipper å ligge ved siden av hun man aldri gikk overens med på skolen.

For snart så havner alle i min generasjon der, oppfostret som vi er på brunost.

 

 

Så husk nå for all del å skjerme barn og unge for dette brune djevelens verk, i framtida.

Vi har påført dem nok traumer som vi har, med all brunosten som er konsumert.

 

Det er helt greit å la barneskolebarn se Paradise Hotel,

 og lære at man kan ha seg med gud og hvermann både til lands og til vanns.

Men server for all del IKKE brunost i tillegg!

 

 

La barnehagebarn få sin første mobil, slik at de blir utsatt for stråling tidligst mulig,

og kommer "ferdig grillet" til ungdomsskolen.

Men du må IKKE finne på å gi dem brunost!

 

Lær barna at det er viktig å ankomme lysløyperennene med 10 par ferdigpreparerte ski,

slik at de får balletak på konkurrentene før dugnadspersonalet har rukket å slå på pølsekokeren.

Men la dem IKKE spise brunost!

 

 

Det er selvsagt helt i orden av foresatte å ikke prioritere lekser og skole i heimen.

Bare de klarer å holde heimen fri for brunost!

 

Du vet det, at det er ikke han som slo deg i hodet med den røde bilen hver dag i barnehagen,

du husker.

Nei, det er den fryktelige brunosten som "tantene" serverte.

Ei heller husker du hun som stengte deg ute fra leken hver dag i fire år på SFO,

for det var jo ingen ting i forhold til den grusomme brunosten som ble servert der!

 

 

Med andre ord: Denne familien er roten til alt ondt,

så watch out!!!

 

Tilpasset opplæring

 

 

Heretter forkortet TPO, er en het potet. Først var det lærere og andre skolefolk som håndterte denne glovarme og uhåndterlige poteta, men nå begynner mange andre også å bli opptatt av TPO, ikke minst elevenes foresatte. Det synes jeg er bra, ettersom TPO er en av de største utfordringene i norsk skole, men også en av de største mulighetene!



 

Opplæringslovens § 1-3 slår fast at ALLE elever har krav på TPO: "Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven...". Så om vi har plikt til å bedrive TPO eller ikke, kan vi bare slutte å diskutere, og heller bruke tida på å drøfte HVORDAN vi kan gjøre det!

 

En klar og entydig definisjon av TPO finnes faktisk ikke, så her er det rom for skjønn og fortolkning. Heldigvis for noen, men uheldigvis for andre. Det er fort gjort for en lærer å ha en så smal oppfattelse av TPO at den kun strekker seg til å gi litt mindre lekser til enkelte elever. Hvis skoler har en så smal oppfattelse av TPO, er det fort gjort at flere elever enn nødvendig må over på spesialundervisning.





 

Om retten til spesialundervisning sier Opplæringslovens § 5-1 følgende: "Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning". Hvis det ordinære opplæringstilbudet tar lite høyde for at elever f.eks. lærer på ulike måter, er det flere som ikke vil ha tilfredsstillende utbytte av det, og dermed ha rett til spesialundervisning.

 

Imidlertid er det heldigvis stadig flere som er enige i at spesialundervisning egentlig skal være en "ekstrem" form for TPO, som skal forbeholdes noen få elever, som har STORE behov for tilrettelegging. Så store behov, at de ikke vil kunne ha tilfredsstillende utbytte av ordinær opplæring, samme hvor mye denne blir tilpasset.



 

Og så over til det vanskeligste, da: Hvordan kan vi få til TPO i praksis? Aller først, så vil jeg si at JEG mener det er seks forutsetninger som må ligge til grunn:

• Kunnskap
• Fysiske forhold
• Materiell
• Tid
• Voksenressurser
• Vilje

Med KUNNSKAP så mener jeg at lærerne må være fortrolige med læringsteori, at elever lærer på ulike måter, og vite hvordan man kan tilpasse til dette.

Med FYSISKE FORHOLD mener jeg at klasserommene må være slik at de kan organiseres på forskjellige måter, man må ha tilgang på nok rom, både ordinære og litt mer alternative læringsarenaer som skolekjøkken og egnede uteområder.

Med MATERIELL tenker jeg blant annet på konkretiseringsmateriell og datatekniske hjelpemidler/programvare.

Nok TID er en forutsetning for å få til TPO, da det er mye mer tidkrevende for en lærer å skreddersy opplegg for klassen sin/enkeltelever, enn det er å la læreboka styre et felles løp for hele klassen.

VOKSENRESSURSER kan være avgjørende for hvor god TPO man får til. Det er ikke alltid at økt voksentetthet er løsningen, men for å la elevene jobbe på f.eks. stasjoner, er man stort sett avhengig av mer enn èn voksen.

Hvis ikke VILJEN er til stede hos lærerne, hjelper det ikke om alle andre forutsetninger for å drive TPO er til stede. La oss derfor håpe at alle lærere i norsk skole i dag er villige til å tenke nytt!



 

Og når alle disse forutsetningene er til stede, hvordan kan TPO da se ut? Her er hva jeg tenker. Jeg gjør oppmerksom på at noen av områdene naturlig nok glir inn i hverandre - vi snakker jo heldigvis om en helhet her.

• FORVENTNING OM MÅLOPPNÅELSE: Man skal ikke ha forventning om full måloppnåelse hos alle elever i alle fag. Det er ikke normalt, og ville betydd at samtlige elever i Norge ville gått ut av 10. trinn med 6 i alle fag. Det skjer ikke. Elevene SKAL fordele seg på gradene lav, middels og høy måloppnåelse. Husk at Opplæringsloven opererer med kravet "tilfredsstillande utbytte". Det viktigste er derfor at alle får mulighet til å utnytte SITT potensial. For noen er det en stor prestasjon å ha middels måloppnåelse. 

• ARBEIDSMENGDE: Elever har ulikt arbeidstempo og ulik utholdenhet. Det betyr at arbeidsmengden også må justeres. Ingen skal sitte flere timer med lekser daglig, eller oppleve at de aldri kommer i mål i skoletimene, fordi arbeidsmengden er for stor.

 
• INNHOLD: Det er ikke sikkert at alle elevene i en klasse skal jobbe med eksakt samme innhold innenfor et tema (tvert i mot, vil jeg si at det er ganske sikkert at det skal de IKKE!). Hvis temaet er trafikkskilt, så skal noen elever kanskje utfordres på å lære alle skilt innenfor gruppene fare-, forbuds- og påbudsskilt. Mange vil klare seg med to av gruppene, mens noen vil ha mer enn nok med å lære seg de viktigste skiltene innenfor èn av gruppene. Det handler om å plukke ut det viktigste.

 
• LÆRESTOFF: Det er ikke sikkert tradisjonelle bøker skal være hoved-lærestoffet for alle elever i alle sammenhenger. Lydbøker og artikler på internett kan være et greit suplement. Det samme gjelder filmer eller foredrag. Informasjon formidlet gjennom tradisjonell tekst behøver ikke være det beste lærestoffet for alle. Mange elever har stor nytte av illustrasjoner, kart, grafer, diagram og tabeller. Alle elever er konkrete ved skolestart, og noen når aldri et mer abstrakt stadium. Konkreter er for mange helt avgjørende, spesielt i mattefaget, men gjerne også i andre fag.

 
• ARBEIDSMÅTER: Dette henger jo litt sammen med typen lærestoff. Både lese, lytte og skrive er jo tradisjonelle arbeidsmåter. Pedagogisk programvare for innlæring/drilling av lærestoff er som oftest motiverende, det samme gjelder spill. Mange elever har også stor nytte av å få benytte følesansen sin; de er taktile. Å berøre og håndtere konkrete gjenstander, f.eks. magnetbokstaver, er den måten de lærer best på. Mange elever profitterer også på å bevege seg under læring; bruke sin kinestetiske sans. Å hoppe til riktig svarrute på bakken når man pugger gangetabellen, kan være riktig måte å lære på for disse elevene. Man skal ikke ha rare fantasien for å skjønne at dette også er kjærkommen variasjon for ALLE elever.
 
• ORGANISERING: Må elevene sitte etter hverandre på rekker i klasserommet, eller kan klassen profittere på at elevene sitter i par eller grupper, der de kan samarbeide og hjelpe hverandre? Må alle læringsaktiviteter skje i bord-høyde, eller kan man bruke gulvet? Kan det være lurt å bevege seg ut av klasserommet, eller kanskje ut av skolebygget, eller må aktivitetene skje inne i klasserommet? Varierer man mellom individuelt arbeid, pararbeid og gruppearbeid? Kan stasjonsjobbing lønne seg i fag/perioder? Har kurs eller aldersblandete grupper vært vurdert; f. eks. klokkekurs eller kjøkkengrupper med fokus på praktisk bruk av fag.

 
• VURDERING: Det er mange måter å vurdere elevers måloppnåelse på, og de tradisjonelle prøvene med åpne svar er bare èn av dem. For noen kan muntlige prøver eller prøver med svaralternativer være det mest rettferdige. Elever kan vise hva de har lært gjennom verktøy på pc-en som f.eks. Powerpoint eller Creaza.

Det handler i grunnen om å ta hensyn til at elever har ulike læringsstiler, og at alle elever i løpet av ei læringsøkt bør møte noe som "treffer" dem. Jo større "verktøykasse" og jo mer varierte og mangfoldige opplegg en lærer har, jo større er sjansen for å treffe alle elevene!



Har det blitt noe rev i seilet?

 

Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger på blogginnleggene mine i det siste.

Folk har fått seg en god latter,

og flere har sagt at de kjenner seg så godt igjen. :-)

Da er målet mitt som blogger nådd!

Jeg ønsker at det jeg skriver skal fremkalle følelser hos leserne,

og aller best liker jeg å glede,
og ikke minst fremkalle en god latter!

At folk liker det jeg skriver, er en kjempedrivkraft!

  

Og hvor glad er jeg ikke for å høre at jeg er i godt selskap! :-)

Fåtallet av oss er som Fotballfrue c/o.

Hun drikker morgenkaffen sin inntullet i ei satengkledd dyne,
mens korketrekkerne allerede er på plass i håret kl. 06 sharp.
(Hun må ha laget dem midt på natta, mens ektemannen -
den kjekke fotballspilleren -
sover lykkelig uvitende med ullua tredd nedover øra).
Jeg eier ikke sateng,
drikker sur traktekaffe til frokost,
og det nærmeste jeg kommer korketrekker ligger i kjøkkenskuffen.
Gubben min bruker dessuten ullua si UTE.

Nei, det vanlige livet er ikke for pyser (puser)! ;-)

 

MEN, dette innlegget skulle jo ikke vies til hetsing av Fotballfrue og artsfrendene hennes.
(Skjønner ikke hvor jeg får all denne ondskapen fra).

Kaffe latte, Marc Jacobs og fotoshoots ER tross alt av de viktigere tingene i livet! ;-)

Dere skulle jo få siste nytt om reven og seilet!

 

Og ja, det er ikke fritt for at Mikkel har dukket opp både her og der den siste tida. :-)

Jeg har gått turer,
 jeg har forsøkt å ikke dytte magesekken helt full til hvert måltid.

Og brus, potetgull og sjokolade får jeg kun røre i helga (selvpåført naziregime).

Da stapper jeg til gjengjeld innpå litt ekstra,

men det behøver jo ikke Fotballfrue å få vite! ;-)

 

Poenget er at jeg skal forsøke å tenke meg om og gjøre noen små grep i det daglige,

og jeg tror jeg skal få det til. :-)

Men innimellom skjer det noe rart, da.

Eldstejenta selger kake- og karamellbokser til inntekt for skoletur nå.

I stad fant jeg plutselig meg selv i sofaen med fire karamellpapir ved siden av meg.

Jeg finner ingen annen forklaring enn at jeg er synderen,

men jeg tror jeg kontakter Lilli Bendriss og Åndenes makt.

Sånn for sikkerhets skyld. ;-)

  

Ha ei fin uke videre! :-)

 

 

 

Alle nordmenn er født med ski på beina - not!

Nå skal jeg ta et oppgjør med det innerste i den norske folkesjela.

Si akkurat hva JEG mener om Ola Nordmanns stolthet og helligdom.

Og en gang for alle slå fast at ikke alle nordmenn er født med ski på beina!

 

Jeg skal slå beina unna myten om at alle i Norges land er glade i å gå på ski.

Riktignok ble jeg tatt med keisersnitt, men det var IKKE fordi jeg hadde ski på beina.

Derimot er jeg så heldig å tilhøre skikort-generasjonen.

 

Det er den priviligerte generasjonen som fikk skikort på skolen, det.

Der samvittighetsfulle foreldre sirlig skulle føre inn antall kilometer

den håpefulle gikk på ski i løpet av vinteren.

Og så startet kampen om merkene.

Bronsemerke for de som var på bærtur
(der var jeg, da),

sølvmerke for de som i alle fall hadde sneven av talent,

og selve gullmerket for de riktig ambisiøse.

Fytti katta for et pes for et lite metallmerke.
Som vi attpåtil måtte betale for!

Du vet, det blir ikke skiglede når du går filler av Kvikklunsjen din...

...og må spise appelsinen i fart.

Fordi noen har bestemt at du skal ha nok kilometer på kortet fra h... før uka er omme!

Dette burde nesten vært forbudt ved norsk lov.

 

Og så var det skiturene på slutten av barneskolen.

Med en over middels skiinteressert lærer,
ble det ikke få turer opp til den lokale skihytta.

Og da snakker vi OPP med store bokstaver.

Læreren langet ut som førstemann fra skolen,
nesten som han skulle hatt styggen sjøl i hæla.

Men det hadde han altså ikke,

for bak ham gikk de atletiske og skiinteresserte.

Atlet- og interessefaktoren sank parallelt med elevenes nummer i rekka.

Jeg var alltid av de bakerste.

 

 

Når vi kom opp på skihytta skulle vi grille pølser og kose oss.

Det var bare ett problem.

Til gjengjeld oppsto det problemet hver gang.

Alle de ski-flinke, inkludert læreren, var ferdige med å spise når vi etternølerne kom opp.

Så da var det å kaste i seg svartsvidde pølser som var kalde inni,

ignorere den svette ulltrøya som klødde som besatt,

og sette utfor Dødens dal.

Med håp om å komme levende ned,
og attpåtil rekke skolebussen hjem -
som en ren bonus.

 

Og det er ikke uten grunn jeg skriver Dødens dal.

Like bratt som det var å komme OPP dette berget,

var det selvfølgelig å komme NED.

Og alle vet at de med skrall skiteknikk ikke er noe bedre i nedoverbakker enn oppover.
Så det gikk alltid på lykke og fromme nedover.

Mens granleggene suste forbi i et imponerende tempo.

 

Men èn gang har jeg følt meg skikkelig viktig på en slik skitur, da. :-)

Det var en gang jeg og resten av baktroppen tok igjen læreren halvveis opp i berget.

Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og resten av gjengen var borte.

Vi trodde ikke våre egne øyne:

"VI ta igjen læreren? Hæ? Hva er gæli nå à?".

 

Det viste seg at Sondre Norheim hadde hogd seg i leggen da han skulle ta med kvist til bålet.

Nå trengte han noe å tørke blod med.

Om noen hadde tørkerull?

Oh yes, selv om det var dårlig stelt med skiteknikken min,

så hadde jeg da i alle fall tørkerull!

Dronninga av tørkerull, det er meg det!

Og dagens heltinne sørget med sin tørkerull for at læreren ikke blødde i hjel.

(Slik likte jeg i alle fall å tenke på det ;-)).

 

 

Det er klart det gjør inntrykk når du som 12-åring redder livet til læreren din med en tørkerull,

så akkurat den skituren er en av de mer meningsfulle. ;-)

Og jeg har for lengst tilgitt min mor at hun nesten aldri sendte meg ut døra uten tørkerull.

Hun var rett og slett forutseende:

Termosen kan lekke, du kan bli snørrete, eller du kan finne en blødende lærer.
Ta med deg tørkerull.

 

Gjennom oppveksten min ble jeg altså vaksinert mot ski.

Selv om skivaksinen visstnok ikke sto i barnevaksinasjonsprogrammet.

Dermed lurer jo alle nå på om jeg aldri har gått på ski med barna mine

 (noe som i så fall ville være en av dødssyndene, ettersom vi bor i Norge).

Men joda, det har jeg! :-)

Jeg har gjort min borgerplikt og sørget for skiutstyr til barna mine fra de var små.

Jeg har bidratt til å lære dem å gå på ski,

og jeg har til og med vært med dem på barneskirenn så lenge de ønsket det.

 

Utover å ha med ski på skolen når de har fått beskjed om det,

får jentene mine nå bestemme selv hvor mye de vil gå på ski.

Ski er endelig tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammet! ;-)