Om røde tråder og matematikk

Etter snart fem måneders bloggtørke, tror jeg det er helt innenfor å låne Georg Anker Hansen-parodien fra "Torsdag kveld fra Nydalen": "Jasså - så dere trodde jeg var død? Men det var jeg altså ikke!"! Hoi! Jeg har det med å forsvinne fra blogg-jordens overflate i blant, men har så langt alltid dukket opp igjen, og nå er jeg her! :-)



Tross høstferie, så handler innlegget i dag om den røde tråden i norsk skole, eller snarere mangel på sådan - i mattefaget. Jeg har snart jobbet som lærer i 20 år, og for tre år siden fikk jeg det første mattesjokket - som mor. Eldstejenta mi begynte på ungdomsskolen, og etter et par uker lurte jeg på om det hadde skjedd en forbytting ett sted, da mattefaget på 8. trinn på en måte ikke tok fatt der mattefaget på 7. trinn "slapp".



Etter en nærmere sjekk, fikk jeg bekreftet mine mistanker om at jenta mi ikke hadde hoppet over 7. trinn, og heller ikke var blitt plassert rett på 9. trinn ved en feiltagelse, så ting var som de skulle være. Hun kom fra en barneskole som hadde gitt henne sju solide år med god læring, kom til en god ungdomsskole i kontinuerlig positiv utvikling, og i tillegg har jenta mi alltid klart seg bra på skolen og jobbet pliktoppfyllende og systematisk. Så hva skjer`a Bagera?

Etter å ha snakket med flere ungdommer, foreldre og lærere - også i andre kommuner enn den vi bor i, kom jeg fram til min egen teori: Det er et sprang mellom mattefaget på barneskolen og ungdomsskolen, en slags "missing link". Barneskolen har loset elevene i mål med mattefaget i Lindesnes, mens ungdomsskolematten tar fatt på Nordkapp, for å bruke et språklig bilde. Hvordan skal elevene ta seg mellom disse to punktene? Skal det skje i sommerferien mellom barne- og ungdomsskolen? Og hvem har ansvaret for reisen?

Jeg har ikke funnet svaret på disse vesentlige spørsmålene, men jeg tror jeg har funnet årsaken til at reisen i Matteland ikke går på skinner (for alle). Det må skyldes noe i det nasjonale systemet rundt faget. Selvfølgelig vil faktorer på kommune- og skolenivå, og blant lærere og elever også ha betydning, men jeg tror dette er underordnet. Undervisning på alle trinn i norsk skole skal foregå etter den nasjonale læreplanen, og da må det være denne som ikke sørger for gode nok overganger mellom skoleslagene. I tillegg er læreverkene i matte for barne-/ungdomsskolen som for ulike planeter å regne, men innkjøpte læreverk skal jo i prinsippet oppfylle kravene i den nasjonale læreplanen, så igjen peker læreplanen seg ut som den store synderen.




Etter tre år på ungdomsskolen med et relativt heavy mattepensum, gitt av nasjonale standarder, er man 16 år. Klar for moped, klar for den store verden - og klar for videregående skole. Uansett om man velger et yrkesfaglig eller studiespesialiserende løp, er matte obligatorisk også der. Ungdommene har blitt jevnlig og til dels tungt medisinert med alt fra geometri til ligninger de tre siste årene, og anser seg klare for høyere doser, samt alt annet som måtte komme rekendes på mattefjøla. Pensumet må jo bare øke på; ting blir vel liksom ikke lettere når man begynner sitt 11. år på skolen.

Og det er nå "hva skjer a` Bagera?" går over til å bli WTF??? (En oversettelse kan være på sin plass for oss over 40: WTF er forkortelsen for What The Fu...). For på yrkesfag er "the missing link"! Den er funnet, men tre år for seint...! I sitt 11. år på skolen er elevene på yrkesfag tilbake til et mattepensum de kan begripe, brøk er igjen illustrert med pizza, og de unge begynner igjen å få tro på at de en gang vil kunne klare å bo for seg selv allikevel, uten å gå personlig konkurs, eller forgifte noen med feildoblede matoppskrifter.






Nå rister antagelig noen av dere på hodet, og tenker at jeg som lærer burde skjønne at det kreves en helt annen matte for å bli frisør enn tannlege, og at derfor er det jo bare rett og rimelig at mattepensumet på yrkesfag er mye enklere enn på stusiespesialiserende. Det er jeg helt enig i, men problemet er at alle disse blivende frisørene og tannlegene har sittet og hatt samme krevende mattepensumet gjennom hele ungdomsskolen. Til glede for tannlegene, slik at de blant annet kan unngå at tennene våre eksploderer. Men til sorg for frisørene og alle deres likemenn og -kvinner, med mer praktiske matteferdigheter. De har fått gnidd mattesåret sitt fullt av teoretisk salt hver eneste dag i tre år, for at tannlegene skal kunne bli tannleger. Mens mattesåret svei parallelt med saltmengden, og selvfølelsen og gleden over mattefaget sank til under frysepunktet.

Da er det godt å komme på yrkesfag og oppleve et nasjonalt bestemt mattepensum som man mestrer - man er tilbake i kjent terreng. Men det er godt med en bismak, for enda en gang har ikke den nasjonale læreplanen sikret en god overgang i matte mellom skoleslag. Å gå "tilbake" i pensum når man er 16 år og begynner på yrkesfag oppleves underlig, når man som 13-åring opplevde å bli kastet inn i et mattepensum man ikke var rustet for.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at den røde tråden i mattefaget i Norge har gjort en skikkelig krøll. En krøll som svir mest for praktikerne som sikter seg mot yrkesfag og fagbrev. En stor gruppe mennesker som Norge er og blir helt avhengige av. Jeg har liten tro på at å pøse på med mer teori er det som vil løfte norsk mattekompetanse til nye høyder, da det å få jobbe innenfor nærmeste utviklingssone, motivasjon, og å se nytten av det man lærer, er essensielt for all læring.

 

Og BTW (ny oversettelse for de over 40: BTW = By The Way): Man behøver ikke lure så fryktelig på frafallet i videregående skole, der de fleste ramler av yrkesfag. Mange av disse ungdommene er allerede nesten tatt livet av gjennom 10 år i grunnskolen med det nasjonalt gitte pensumet. De har allerede akutt behov for førstehjelp den dagen de går inn dørene på videregående skole. Så enkelt. Men så vanskelig.