Diagnoser

 

Vårt moderne samfunn har blitt så fullt av dignoser - på barn. Rettere sagt nevrobiologiske diagnoser. Over alt finner vi barn med diagnosen ADHD eller ADD, og Asperger og Tourette seiler opp som aldri før. OCD (tvangslidelser) er ikke så vanlig (enda), men den blir nok mer i vinden etter hvert.

 

Nå høres det sikkert ut som jeg er tvilende og negativ til diagnoser, men det er jeg IKKE! Jeg synes det er veldig viktig at disse diagnosene blir oppdaget hos barn som har dem, slik at barna kan bli møtt med rettferdige forventninger og riktig tilrettelegging. Etter mange år i skoleverket VET man at disse diagnosene er reelle, og man har mange ganger opplevd viktigheten av rett tilrettelegging.

 

Det jeg stiller meg undrende til, er årsakene til at så mange flere barn får de nevnte diagnosene nå, enn for et par tiår siden? Er svaret så enkelt som at vi har blitt flinkere til å oppdage og diagnostisere (underforstått at tidligere gikk mange udiagnostiserte gjennom barndommen)? Har normalitetsbegrepet vårt blitt så snevert, at stadig flere defineres som "unormale"? Eller er svaret at flere enn før faktisk har disse diagnosene? I så fall må vi kaste oss rundt og finne årsakene! Kosthold? Forurensning? Samfunnsstruktur? Familiemønster? Skolesystemet?

 

Eller er forklaringen på det høye antallet barn med nevrobiologiske diagnoser at noen er feildiagnostisert, mens årsaken til atferdssymptomene i virkeligheten er noe helt annet...? Vi har alle "Kristoffer-saken" friskt i minne, der årsaken til den lille guttens atferd ble forklart med ADHD. Noe som frarøvet Kristoffer hjelp for det som antagelig var det virkelige problemet i livet hans; stefaren og moren. Enda verre: ADHD-diagnosen ga stefaren til Kristoffer spillerom nok til å ta livet av den stakkars gutten.

 

Den såkalte "Alvdal-saken" rystet - om mulig - den norske folkesjela enda hardere. Fordekt bak autismediagnoser på begge de yngste barna sine, kunne "Alvdal-mora" og vennene hennes drive et sjokkerende systematisk misbruk. Det var tydeligvis få som tenkte på at de to barnas avvikende atferd kunne skyldes noe alvorlig galt i barnas oppvekstmiljø. De var jo diagnostisert, må vite! Når hele Norge i ettertid ble kjent med at også kvinnens eldste datter hadde blitt systematisk misbrukt i årevis før Alvdal ble satt på kartet, satte Ola Nordmann brunost-skiva i halsen. Kanskje delvis fordi det viste seg at denne jentas signaler til omverdenen ble forklart med Asperger?

 

I voksen alder har man ikke funnet grunnlag for å opprettholde Asperger-diagnosen hennes. Så etter en begredelig oppvekst var hun faktisk "heldig"; hun er en av få som har vokst av seg diagnosen Asperger syndrom...! For alt jeg vet, kan Kristoffer ha hatt ADHD og "Alvdal-barna" kan ha fylt alle kriterier for både autisme og Asperger. Poenget mitt er at hvis barn har en diagnose, ser det ut til at diagnosen blir en slags knagg man kan henge alle slags symptomer på og forklare alt med. En knagg som gir oss skylapper og hindrer oss i å se skogen for bare trær. Og det er skummelt det!

 

Og nesten enda verre: Tenk om symptomene til noen av disse diagnostiserte barna utelukkende skyldes kårene de lever under, og at de egentlig ikke har noen diagnose? Da gis disse barna en falsk "merkelapp", og forklaringen på atferdsvanskene blir lagt til barnet selv, mens årsakene egentlig er å finne i barnets miljø. Dette er jeg bekymret for: At det kanskje går barn rundt med diagnoser på vegne av familien og oppvekstmiljøet sitt. Barn der atferden feilaktig forklares med forhold i individet selv. Barn som aldri får den hjelpen de har krav på, fordi symptomene aldri blir sett på i et større perspektiv.

 

I norsk skole har vi de siste 10 årene gradvis innført systemperspektivet. Enkelt forklart betyr det at vi ser etter forklaringer i elevens læringsmiljø og omgivelser, når en elev har manglende læringsutbytte og/eller psykososiale vansker. Vi leter ikke automatisk etter forklaringer i individet selv, men plikter å se etter årsaker i systemene rundt eleven. Dette har vært svært fruktbart i skolesammenheng, og de fleste lærere har fått seg noen overraskelser i.f.t. f.eks. klasseledelsens og klassemiljøets betydning. Vi har oppdaget årsaker og sammenhenger vi tidligere ikke hadde tenkt på, og som i noen tilfeller ikke egentlig har noe med den aktuelle eleven å gjøre i det hele tatt!

 

Det betyr på ingen måte at norsk skole yter rettferdighet til alle. I "Kristoffer-saken" sviktet også skolen, og jeg har stilt meg spørsmål om skolens rolle i Alvdal. Dette er bare to eksempler, blant mange - garantert! Både inkompetanse, unnvikenhet og små forhold, kan være årsaker til at skoler ikke melder bekymring til barnevernet. Det samme gjelder hvis skolen opplever å ikke bli "møtt" på sine meldinger. Det er viktig å huske på at barnehage/skole SKAL melde bekymring til barnevernet ved omfattende atferdsvansker, da atferden kan være signal på noe galt på arenaer rundt barnet, arenaer barnehagen/skolen ikke har myndighet til å bevege seg inn på. I begge de omtalte sakene sviktet også barnevernet, så i likhet med skolen, har barnevernet også fortsatt en vei å gå.

 

Men hva med PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste - et tilbud i hver kommune), BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk - under sykehusene) og habiliteringstjenesten (også under sykehusene)? Er dette instanser som forsøker å jobbe like systemrettet som skole og barnevern? Jeg VET ikke, så derfor stiller jeg et åpent spørsmål. Det jeg imidlertid vet med 100% sikkerhet, er at BUP og habiliteringstjenesten tar seg av det meste av diagnostiseringen av de nevnte diagnoser i Norge. Derfor tenker jeg at det er ytterst viktig at disse instansene også tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til den avvikende atferden, FØR en diagnose blir satt. Derfor tenker jeg at disse instansene har et ekstra stort ansvar i.f.t. å avdekke alarmerende forhold i barns hjemmemiljø.

 

Jeg velger å avrunde innlegget med et interessant tallmateriale fra www.forskning.no, publisert 2. oktober 2013. Tallmaterialet er for årene 2008-2011. Prosenttallene referer til den andel barn som er registrert med en av tilstandene i ett eller flere av disse årene: Langt flere barn i Telemark enn i Vest- Agder har en autismespekter-diagnose (her befinner Asperger seg). For autismespekter-forstyrrelser er variasjonen mellom fylkene fra 0,3 prosent (Vest-Agder) til 1,5 prosent (Telemark). Landsgjennomsnittet er en forekomst på 0,6 prosent. Ved siden av Telemark befinner også Oppland, Østfold, More og Romsdal, Vesfold og Rogaland seg over snittet. Også forekomst av ADHD varierer betydelig mellom landets fylker. Fra 1,1 prosent (Vest-Agder) til 3,5 prosent (Aust-Agder). Her er gjenomsnittet 2,0 prosent. Også Telemark, Sør-Trøndelag, Finnmark, Troms og Vestfold Rogaland, Hedmark og Nordland er over snittet.

Om man er flinkere til å oppdage og diagnostisere i enkelte fylker, tør jeg ikke mene noe om. Ei heller om normalitetsbegrepet er snevrere i noen fylker. Heller ikke tør jeg mene noe om det finnes "opphopning" av barn med diagnoser i enkelte fylker. Og jeg tør definitivt ikke mene noe om enkelte fylker feildiagnostiserer mer enn andre. Det er tryggest å støtte seg til det forskerne bak studien har endt opp med, og det taler i grunnen for seg: De tror at de til dels store variasjonene kan tilskrives ulike måter å diagnostisere på. Dessuten antydes det at det diagnostiske ansvaret er spredd på så mange enheter at utøvelse av skjønn får betydning.

 

Det er derfor på sin plass å gjenta seg selv: Det er ytterst viktig at de utredende instansene tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til avvikende atferd, FØR en diagnose blir satt. 

 

Amen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Statusoppdatering ved slutten av et år

 

2013 går mot slutten, og det har vært et begivenhetsrikt år - på godt og vondt!

♥

Min kjære bestemor - og siste gjenlevende besteforelder - ble brått syk og døde i april.

♥

I mai ble eldstejenta vår konfirmert, og midt i sorgen ble det en flott dag!

♥

Da sommerferien kom var det kroken på døra for skolen jeg har arbeidet ved siden 1997. Den ble nedlagt og gikk over i historien. 

♥

Vi innledet sommerferien med en familietur til Stockholm med de tre besteforeldrene til jentene. Tre generasjoner på tur!

♥

Da vi kom hjem startet mannen i ny jobb, etter å ha jobbet i samme firma siden 1992.

♥

Vi var på sommerferie i Paris med to andre familier som vi har det mye moro sammen med.

♥

I august fikk jeg ny arbeidsplass; en fire ganger så stor skole i samme kommune som "gamleskolen".

♥

Yngstejenta vår begynte på ungdomsskolen, og eldstejenta vår startet opp sitt siste år i grunnskolen.

♥

Ene hunden vår - Talina - ble alvorlig syk, og vi trodde vi skulle miste henne. Heldigvis ble en operasjon redningen, og hun er seg selv igjen.

♥

Vi jentene i familien fant ut at hundesport er noe vi vil drive med alle tre, så dermed kom en ny Cavalier inn i livet vårt; ett år gamle Charlie.

♥

Eldstejenta vår trådde forkjært på en stein på gårdsplassen, og fikk brudd i ankelen.

♥

Hesten vår - Lotta - fikk hjertesvikt, og måtte gå over til de evige gressmarker.

♥

Og så kom jula!

 

 

Dette har vært et år med en del motgang og utfordringer, men samtidig har det også vært et lærerikt år med mange gode opplevelser.

*

Som barn ønsker man at alle dager skal være gode, men som voksen er det å oppleve motgang en del av en normal hverdag.

*

Utfordringen er å gå fra barn til ungdom, og fra ungdom til voksen, og lære seg å takle en gradvis økende mengde utfordringer som man har ansvar for å løse.

*

Tidligere syntes jeg denne overgangen kunne være vanskelig til tider, men etter at jeg fylte 40, skjedde det noe positivt.

*

Jeg ble mer kjent med meg selv, ikke så opptatt av hva andre mener, mer aksepterende overfor egne sterke og svake sider, og bedre til å takle motgang.

*

Derfor har 2013 vært et godt år tross alt, selv om latter og tårer i perioder har gått hånd i hånd!

 

 

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ser fram til alt 2014 har å by på for meg og mine:

♥

Jeg er konstituert som assisterende rektor ved skolen "min" fra 20. januar.

♥

Fra januar tar jeg også opp igjen masterstudiene mine, slik at jeg snart kan bli ferdig med "master i tilpasset opplæring".

♥

Eldstejenta vår skal avslutte 10 års skolegang, og starte på videregående skole.

♥

Hun skal også ta førerkort på scooter.

♥

I tillegg skal hun på skoletur til Praha og språkreise til USA.

♥

I sommerferien skal yngstejenta både på ukeskurs i agility og konfirmantleir.

♥

Vi planlegger også en tur til Italia, med de to samme familiene som vi var i Paris sammen med i år.

 

 

Ut over dette vet vi ikke hva 2014 vil bringe, men vi får ta det som det kommer!

Det er liksom selve livet det! ;-)

 

God jul! :-)

 

 

'

 

 

 

 

 

 

Hele folket i arbeid!

 

I dag kommer et innlegg om et betent tema. Innlegget mitt vil nok gi tommelen opp hos noen av mine lesere, mens andre vil bli provosert. Men det får jeg bare tåle. Det er en konsekvens av å mene noe - og stå fram med det. Det jeg skal skrive om nå er noe jeg har tenkt på ei stund.

 

Jeg er bekymret for det høye antallet voksne mennesker i dette landet som ikke forsørger seg selv. Når det er sagt, må jeg få understreke at jeg er sosialist. En sosialist som er veldig glad for at vi bor i et land med svært gode velferdsordninger. Både svangerskapspermisjon, sykepenger og ledighetspenger er blant de velferdsordninger jeg synes er viktige.

 

Jeg er imidlertid bekymret for alle de voksne menneskene her i landet som aldri kommer seg ut i arbeidslivet, eller tilbake til det etter sykdom/skade. Jeg har stor respekt for at man i perioder kanskje ikke makter å arbeide, eller at man ikke kan fortsette i sin gamle jobb/sitt gamle yrke. Men man skal være temmelig redusert for ikke i det minste å kunne jobbe èn time i uka.

 

Når vi vet at det er både rullestolbrukere, mennesker med flere lemmer som mangler, kronisk syke, og utviklingshemmede som er i jobb, så sier det mye om hva som er mulig, og at det handler om å se etter de rette løsningene. Antagelig trenger vi også en holdningsendring i rike Norge.

 

Vi har uendelig med offentlige oppgaver som er uløste, og de kommer til å forbli det, fordi kommunene snart ikke har råd til mer enn det høyst nødvendige. Mange av de som per i dag ikke er i jobb, kunne ha lest for eller trillet tur med beboerne på aldershjem. De kunne ha stelt kirkegårder som holder på å gro igjen. De kunne ha hjulpet til med noen ekstra sett med hender i kunst og håndverkstimene på skolene. De kunne ha satt bøker i hyllene på biblioteket. For å nevne noe.

 

Dette hadde avhjulpet skrikende behov i offentlig sektor, og mottakerne av ulike støtteordninger fra NAV hadde fått gitt noe tilbake til samfunnet. Dette hadde gitt en helt annen mestringsopplevelse og følelse av å være nyttig, enn det å "gå hjemme". I tillegg kunne kanskje noen på denne måten oppdaget nye yrker eller arbeidsplasser de kunne tenke seg å prøve, og dermed kommet seg tilbake til arbeidslivet.

 

Jeg vil påstå at det normale er å arbeide og forsørge seg selv, når man er i yrkesaktiv alder. Selvfølgelig med høyde for evt. svangerskapspermisjoner og sykemeldinger, noe de fleste opplever i løpet av yrkeslivet. Noen få av oss har av helsemessige årsaker ikke mulighet til å jobbe, og disse skal vi ta godt vare på! Problemet er bare at nå øker den andelen som skal tas vare på av det offentlige, mens den andelen som arbeider og skal holde hjulene i gang, er synkende.

 

Dette er både skremmende og uholdbart, og vi kan ikke ende opp med et land der det etter hvert nesten ikke lønner seg å jobbe, og de arbeidende må betale mer og mer i skatt til fellesskapet! Jeg velger å avslutte der jeg startet: Jeg er sosialist, men mener Norge har utviklet seg til å bli oversosialistisk, i den forstand at det snart ikke finnes èn god grunn for å forsørge seg selv og stå på, fordi vi blir så godt tatt vare på uansett.

 

Dette må snu, og vi må jobbe med holdninger helt ned i barneskolealder. Barna må lære seg å yte en innsats, stå på og gjerne bli slitne. Det er ikke farlig hverken å bli sliten eller måtte utføre kjedelige plikter! Det er heller ikke farlig å gå på skolen om man føler seg litt skrall en dag. Den beste måten å lære dette på, er kanskje at foreldrene går foran som gode eksempler.

 

I tillegg er det (igjen) på tide å se på innholdet i norsk skole, ikke minst med tanke på frafallet i videregående skole. Skolen må ha noe å tilby alle de som ikke er så teoretisk sterke, og tilby et praktisk løp som kan føre ut i yrkeslivet.

 

Jeg alene klarer ikke å snu dette, og ikke har jeg tenkt å prøve heller! Men jeg håper jeg kan ha satt i sving noen tanker hos dere lesere i alle fall! :-)

 

 



Snart to måneder siden sist!

 

Det har gått altfor lang tid siden forrige gang jeg blogget, og jeg vet at det er både kjedelig og irriterende for de som følger meg. Selv blir jeg kjempeirritert når de bloggene jeg følger står stille dag etter dag. Men jeg har en forklaring da, selv om den ikke skal være noen unnskyldning. Det blir omtrent som ADHD - den er en forklaring på ting og tang, men skal selvfølgelig ikke være noen unnskyldning for de som har det. ;-)

 

Min unnskyldning (ehh: forklaring) for meget laber bloggvirksomhet denne høsten, er at det har skjedd så mye hele tiden! Jeg visste at det kom til å bli en slitsom høst i ny jobb, men akkurat hvor mye jeg skulle komme til å arbeide, er jeg egentlig glad jeg ikke var klar over. Tror nesten jeg må vie et eget blogginnlegg til jobben senere. 



 

Det har vært travelt hjemme også. Det startet med en syk hund, som etter hvert viste seg å være på vei til å få livmorbetennelse. Livmora måtte ut, og det ble derfor en stor operasjon på vår kjære Talina. Heldigvis har vi forsikring på hundene våre, og heldigvis har hun blitt seg selv igjen - og vel så det. Vet ikke om hormonene løper litt løpsk med henne, eller om hun bare la seg til noen nye vaner da hun var syk, men nå ligger hun i hvertfall i sofaer og senger med en like selvsikker mine som Ludvig 14. :-)

 



 

Mens bikkja altså lå med en mage snarlik et korsstingbroderi, trådde eldstejenta forkjært på en stein på gårdsplassen, og fikk brudd i ankelen! At det skulle være så fort gjort å brekke noe hadde jeg aldri trodd, men nå vet jeg altså bedre. Hun er gipset fra kne til tær, men er heldigvis ca. halvgått med gipsen, og bruddet gror fint. Takk og lov! Synes hun har blitt veldig flink til å håndtere både rockefoten og krykkene, men det er jo ikke til å stikke under en stol at ting er tungvindt, og at hun trenger en del praktisk hjelp.

 



 

Den som ikke har noe å gjøre må skaffe seg noe å gjøre, og da er greia å kjøpe seg en tredje hund! Vi hentet 11 måneder gamle Charlie for å ha ham på prøve, men han blir her - for å si det sånn. ;-) Yngstejenta har ingen andre hobbyer enn agility nå, og det er begrenset hva man kan forlange av to seks år gamle hunder som har gått på stas hele livet. Som de moderne og framtidsrettede foreldrene vi er ;-), tenkte vi derfor at hun skulle få "nytt materiale" å jobbe med. Det er NÅ hun er interessert og fortsatt er nok hjemme til å dyrke hund som hobby, derfor tro vi altså til med en tredje hund, selv om jeg egentlig hadde sagt at jeg ikke skulle ha tre hunder igjen (mamma`r sier mye rart). I tillegg ønsker eldstejenta å begynne med lydighet når hun er på beina igjen, så da skal Charlie få bruke hodet sitt på mer enn å drepe doruller. ;-)



 

Og plutselig en kveld fikk vi en trist telefon. Fjordingen vår Lotta (som de siste årene har bodd i en stall i nærheten av oss), hadde blitt syk. Hjertet var i ferd med å svikte, og den eneste rette avgjørelsen var å la henne slippe. Det er vondt å skulle bestemme over liv og død, men vi hadde egentlig ikke så mye valg, så lenge dyrevelferd og verdighet har førsteprioritet. Nå springer Lotta på de evige gressmarker. Jeg er glad hun ikke bodde hjemme hos oss de siste åra, for tomrommet etter en hest blir stort på alle måter. Ettersom hun ikke bodde hjemme så hadde vi et slags avstandsforhold til henne, men det er rart allikevel - at kapittelet Lotta er over. Det er jo henne eldstejenta har ridd på og stelt med, når hun har vært i stallen.



 

Ja, det var litt om hva som har opptatt meg de siste ukene. Forhåpentligvis blir det mindre dramatikk i den søte adventstid, slik at jeg har overskudd til å blogge litt oftere.

 

Ha en fin kveld!



Sorg og nostalgi

 

 

(www.rolv.no)

 



Høst er tiden for ettertanke og nostalgi. For meg er høsten fin og spesiell, og det nærmeste jeg kommer en favorittårstid. Den er spesiell for meg fordi den også var favorittårstiden til min kjære bestemor, og dette er første høsten uten henne. ♥♥♥

 

Jeg har funnet ut at sorgprosessen er som en berg-og-dal-bane. Fra hun brått ble veldig syk og døde i vår, og fram til nå, føler jeg at sorgen har kommet og tatt meg igjen flere ganger. Etter uker med glede og godt humør, sitter den plutselig der igjen, i form av en klump i magen og en klump i halsen, fulgt av mange tanker og minner. Det er tydelig at hjernen jobber mye "på egenhånd", for jeg husker plutselig fine ting som jeg ikke har tenkt på på mange år.

 

(www.pointblog.no)

 



Bestemor var nok det nærmeste jeg kunne kommet en klippe, og hun innebar så mye trygghet. Jeg var hennes eneste barnebarn, så ikke minst tilbragte vi mye tid sammen. Men minst like viktig for meg, var nok følelsen av å være forstått. Vi var ganske like, bestemor og jeg. Vi hadde sammenfallende holdninger og verdier, og hun var forut for sin generasjon i forhold til toleranse. Vi delte humor, og vi delte en del interesser.

 

Jeg tenker at mye av henne får lov til å leve videre, gjennom alt hun har lært meg av smått og stort gjennom årene, og gjennom det mennesket hun har bidratt til å gjøre meg til. Og det er godt. Samtidig er det veldig sårt å tenke på at hun representerte ei tid som snart er borte. Hennes generasjon så sikkert ikke på tilværelsen sin som bare enkel og grei, men for meg representerte bestemor og hennes generasjon ei trygg og ukomplisert tid, som jeg skulle ønske vi hadde mere av nå som jeg er voksen.

 

(www.nationen.no)

 



Hun hadde hjemmelaget mat fra bunnen av. Hun brukte klærne, møblene og tingene sine til hun trengte nye, og til dyrere ting hadde hun gjerne spart ei stund. Hun representerte fysisk arbeid, enten det var å stå på potetmaskin eller hogge ved. Hun tok seg alltid tid til det som var viktig, som for eksempel å lese for meg eller ta en kaffekopp med en av søsknene sine, selv om hun hadde husarbeid som ventet. Hun hadde en god balanse mellom å ha et rent og ryddig nok hus til at det var representabelt, men aldri så strøkent at det tok fokuset hennes vekk fra viktigere ting. Hun hadde omsorg for to- og firbeinte rundt seg, og viste det stadig gjennom handling. Hun var en del av en stor søskenflokk, der samholdet også ble meg til glede.

 

Jeg er trist og bekymret over at så mye fra denne tida er borte. I dag stresser vi slik med jobb og alt annet vi skal rekke, at familiemedlemmene knapt rekker å spise middag sammen. Mye handler om å skaffe seg alt vi har lyst på, og tror vi trenger, for å henge med. Dermed må vi jobbe enda mer, for å kunne finansiere alle disse tingene. Vi har kropper som brukes alt for lite, og de flinkeste trener for å kompensere for dette. Men treninga tar jo også av den dyrebare tida vår. Hodene våre derimot, de er slitne. De er så slitne at spenningshodepine, nakke- og ryggproblemer og psykiske problemer, har erstattet gamledagers slitasjegikt og krokete rygger. Vi har det så travelt i våre moderne liv med alle hjelpemidler, at vi har mindre og mindre tid til det gode menneskelige samværet, og alle er seg selv mer og mer nærmest.

 

(www.dyrerettighetsaktivisten.com)

 



Jeg synes det er trist og skremmende, og jeg vil egentlig ikke være med på å lage et slikt samfunn for barna mine. Allikevel er jeg med på karusellen, jeg som de fleste andre. Og hvordan skal man klare å bremse utviklinga? Ta andre valg? Det er i alle fall ikke lett alene, så man må i hvertfall stå flere sammen. Allikevel tror jeg det er vanskelig, og det gjør meg litt motløs. Hadde bestemor vært her nå, ville jeg snakket med henne om tankene mine. Det er hun ikke, og da blir det bloggen som får dem. Kanskje kan jeg nå minst ett annet menneske med tankene mine i dag, og da er det en fin høstdag allikevel!

 

Mens jeg satt og skrev dette innlegget, banket det på utgangsdøra. Utenfor sto det to søte unge damer fra Jehovas vitner, som lurte på om jeg hadde tenkt på all urettferdigheten i verden. Jeg måtte jo si som sant var, at det hadde jeg jo. Jeg unnlot å fortelle dem at jeg i grunnen satt og tenkte på den akkurat nå, for da hadde jeg nok måttet be dem inn. For meg er nok ikke Jehovas vitner svaret på spørsmålene mine, men det var pussig at de skulle dukke opp når jeg var midt i grublerier over eksistensielle spørsmål!

 

(www.bjorstad.wordpress.com)

 

Ønsker alle en fredfull søndag!

 



 

 



Om USA - og om å tøye grensene sine

 

Jeg skal IKKE til USA, selv om det kanskje kan se slik ut på dagens overskrift.

Nei, til det er flyskrekken min alt for stor (enda).

Men eldstejenta mi skal! Til sommeren! I fire uker!

 

Hun skal på språkreise,

og jeg synes det er rart å tenke på at jeg har fått så store barn!

Til sommeren er hun 16 år,

og da er det faktisk bare to år igjen til hun er myndig -

og i stor grad kan gjøre som hun selv vil.

 

Alllikevel får jeg sommerfugler i magen,

ved tanken på å sende henne alene "over there".

Skjønt alene er hun ikke da. :-)

Hun reiser sammen med to gode venninner,

en haug med andre ungdommer fra Norge og andre land i Europa,

og en håndfull voksne, rutinerte ledere.

 

Allikevel blir dette første turen hennes uten pappa og mamma,

bortsett fra leirskolen på 7. trinn og konfirmantleiren i fjor sommer, da. ;-)

 

 ♥♥♥

 

Når jentene mine nærmet seg slutten på barneåra,

og det var på tide å slippe mer og mer taket i takt med at åra gikk,

bestemte jeg meg for en ting:

 

Det JEG eventuelt måtte være redd for,

skal aldri få begrense jentene våre i deres livsutfoldelse. 

Det er jo ikke MEG det handler om når for eksempel eldstejenta vil på språkreise -

det er HENNE!

 

Det er ikke MEG,

med min flyskrekk, småredsel for overfall, bortføring og annen elendighet,

dette handler om.

 

Nei, det er HENNE,

 med hennes reiseglede, ønske om å oppleve andre land,

og spenning over å snakke engelsk i fire uker,

dette handler om!

 

♥♥♥

 

Dette innebærer å gå noen runder meg seg selv og mammahjertet sitt.

Det innebærer å tåle og føle på egen redsel, på grunn av mangel på kontroll.

Dette innebærer å gi sine barn den friheten de trenger,

for å utvikle seg til selvstendige mennesker.

 

Og det innebærer å huske på at man ikke eier sine barn!

Man har dem bare til låns - og det i de viktigste åra i livene deres.

 

♥♥♥

Bare et tastetrykk unna...

 

 

Nå har jeg så mange tanker om bruk av sosiale medier, at jeg bare må dele dem. Til glede for noen, og til ergrelse for andre, antagelig... Men slik er det med meninger; alle er ikke enige i dem! :-)

 

Vi drukner i måter å kommunisere på; Facebook, Twitter, Instagram, Kik, Snapchat... SMS og MMS nevner jeg ikke en gang, for de er så gamle kommunikasjonsformer, at hadde de vært biler, så hadde de vært å regne som T-Forder.

 

Det er masse positivt med alle disse mulighetene for kommunikasjon. Man kan holde kontakt selv om avstanden er stor, beskjeder kan bli gitt raskt og til mange samtidig, for mennesker uten særlig sosialt nettverk kan dette være måten å øke nettverket på, og ikke minst er det gratis! Masse fordeler, og det er vel disse vi stort sett velger å se.

 

(www.idg.no)



 

Men her kommer noen av ulempene, som jeg enten har oppdaget selv, blitt fortalt om av andre, eller lest om. Noen av dem er ganske alvorlige, synes jeg.

• Mange, og det gjelder alle aldersgrupper, er innom mobilen eller pc-en flere ganger i timen, for å sjekke om det har skjedd noe nytt som de bør få med seg. Mobilen sjekkes i bursdager og konfirmasjonsselskaper, på skolen, ved middagsbordet, og når man kommer ut av dusjen. Man er redd for å gå glipp av noe, og dette må da medføre et betydelig stress?

• Beskjeder blir gitt og avtaler inngått på ulike elektroniske arenaer, og gjerne samtidig. Er du ikke "på", eller "på" ofte nok, kan det hende du står der når toget går, selv om ingen med vilje forsøkte å sette deg igjen. Synes en klok BUP-ansatt har sagt det så fint: Det er ikke alle barn og unge som henger med på det sosiale tempoet, fordi de rett og slett trenger noe mer tid. Dette kan etter hvert skape store problemer for dem.
•                                                 

(www.havheksa.no)

• Vi vet at kroppsspråk og ansiktsmimikk er en viktig del av kommunikasjonen mellom oss mennesker. Elektronisk kommunikasjon er stort sett strippet for dette, og da står man igjen med ORDET, og kanskje en eller annen smiley - eller kanskje enda verre; ikke en eneste smiley i det hele tatt. Denne typen kommunikasjon gir grobunn for misforståelser, er vanskelig å forstå for mange, og kan være ganske fattig sammenlignet med den gode samtalen.

• Noen lever livet sitt på nettet. En unik mulighet hvis man av ulike årsaker er avskåret fra å delta på ting ute blant folk, men en forferdelig løsning for de som absolutt burde hatt menneskelig kontakt. At man kan leve livet gjennom en skjerm når man vil på døgnet, mens resten av samfunnet suser forbi utenfor, kan umulig være bra.
• 
  
  

   

  
  

                                 (www.hildewibe.blogspot.com)                          

• Man kan utestenge eller mobbe andre på mye mer "effektive" måter enn før. Gjennom et tastetrykk kan man spre ubehageligheter kjapt og til flere mottakere. Da jeg var ung ville det tatt dager å spre det samme, da vi måtte bruke hustelefonen, sende lapper eller sykle til hverandre for å få snakket. Utestenging kan man enkelt få til, uten at man får "tatt" noen for det. Det er for eksempel bare å "glemme" noen når man sender hilsener, eller inviterer til felleschat.

• Spredning av nyheter skjer også svært effektivt via sosiale medier. Ulykker formidles omtrent før ambulansen har kommet fram, og RIP-hilsener legges ut nesten før nærmeste familie, venner og kollegaer er orientert om dødsfallet. Det ser ut til å være så viktig å være først, at jeg tror nesten det må være utlovet en premie for de raskeste, uten at jeg har fått det med meg.
• 
  
  
(www.webpsykologen.no)

• Også har vi de som legger ut alt mulig, uansett hvilket humør de er i, og etterpå blir fortørnet over at andre "sladrer" om ting de legger ut på sine sosiale nettverk. Jeg tror ikke disse har forstått at sosiale nettverk nesten er for offentlige å regne, og at ting man legger ut, må være ting som tåler dagens lys. Er det ting man ikke kan tenke seg å si høyt i køen på Kiwi, så bør det heller ikke skrives på for eksempel facebook. Profilene og sidene våre på sosiale nettverk må betraktes som "utstillingsvinduene" våre, og dit setter man ikke bilder eller utsagn man etterpå ikke vil forbindes med.    

Utviklinga av kommunikasjonsformer går rivende fort, og vi voksne må bare innse at vi ikke henger med på alt. Dermed mister vi også litt kontrollen over hva våre håpefulle holder på med. Vi SKAL jo ha mindre og mindre oppsyn jo eldre de blir, men noen ganger trenger barn og unge veiledning. Vi har vel fått et godt bevis for akkurat det de siste dagene: Når ikke en godt voksen politimann har forstått rekkevidden av det han legger ut på facebook, så kan vi ikke forvente at alle barn og unge gjør det.  

 

(www.forskningsradet.no)

                                                 

Gammelt nytt - kabeltrommel!

 

De som er skikkelig oppdatert på interiør og interiørblogging,

vet jo at å forvandle kabeltromler til bord,

har vært "inn" et par år.

Altså gammelt nytt! ;-)

 

 

Jeg falt pladask for denne idèen første gang jeg så den,

og var ganske kjapt så heldig å få tak i en gammel trommel.

Den hadde stått ute i vær og vind i flere år,

og var ikke akkurat noe syn.

 

Takket være ei maleglad eldstedatter,

har trommelen nå fått nytt liv som bord på verandaen.

Jeg synes den ble veldig fin,

og da spiller det ingen rolle om kabeltromler er gammelt nytt! ;-)

 

 

 

Sommeren er på hell

 

En fantastisk varm, solfylt og opplevelsesrik sommer går mot slutten,

og snart er den første høstmåneden her.
 

 

Vi har hatt en frodig veranda i sommer,

og denne artige "buska" til eldstejenta er fortsatt i full blomst,

selv om nettene er kalde nå.

 

 

Her er en morsom sak som jeg kjøpte i sommer; en dørstopper formet som en boksesekk. :-)

Veldig kjekk for å holde dørene åpne, selv om det skulle komme et vindkast.

Det er ikke noe minus at den er grå og svart - to av yndlingsfargene mine. ;-)

 

 

 

Vi har også hengt opp ei knaggrekke ute i sommer,

ved siden av utgangsdøra.

Den er til å henge hundebåndene på.

Godt å slippe sølete hundebånd på knaggene inne i gangen,

når vi har vært ute med de firbeinte i regnvær.

Og hva er vel mer naturlig enn å henge opp et par skilt i samme slengen -

der husets frue utvilsomt kommer best ut. ;-)



 

Tusen takk!

 

Jeg har bursdag i september, men i dag fikk jeg bursdaggava mi på forskudd! Familien min hadde spleiset på en Kitchen Aid kjøkkenmaskin til meg, og klarte nok ikke å vente til september med å se hvordan jeg reagerte når jeg pakket opp! :-)

 

 

Jeg har lenge ønsket meg en slik kjøkkenmaskin, men synes den har vært alt for dyr. Derfor ble jeg helt overveldet da svigermor, foreldrene mine, jentene og mannen hadde spleiset på en Kitchen Aid til meg. ♥ Denne skal nok få fram bakeren i meg, skal dere se! ;-)

 

Her har den allerede fått sin faste plass ved siden av komfyren. :-)





Alle visste, men ingen gjorde noe...

Nå føler jeg at bloggen er i ferd med å ta en ny retning, noe jeg egentlig er veldig fornøyd med! Fra å starte med innlegg om hus, hjem og interiør, samt litt fra ferieturer og om dyra våre, har jeg nå beveget meg mot fagfeltet mitt som lærer og spesialpedagog. Det føles egentlig veldig riktig, fordi jeg da får formidlet ting som står mitt hjerte nær, og som jeg føler det er viktig å spre informasjon om. Det er liksom grenser for hvor lenge det er interessant både å skrive og lese om Norgesglass og verandaer. Og hvor viktig for menneskeheten er det egentlig å kunne alt om interiør og trender???

(www.ase.classicmuscle.se)



Dagens innlegg vies et vondt men viktig tema, nemlig barn i rusfamilier. Derav overskriften på dagens innlegg. Jeg var så heldig å få være på et knallbra foredrag om dette temaet tidligere denne uka. Frid Hansen holdt oss i ånde en hel dag, og det var vondt-godt å være til stede. Godt fordi vi lærte masse, men vondt fordi vi fikk en grufull virkelighet kastet i fanget. En virkelighet der blant annet vi som jobber i skolen, har et stort ansvar. Et ansvar vi til nå, definivt ikke har skjøttet godt nok.

Frid Hansen er psykologspesialist, og jobber på Borgestadklinikken i Skien. En stor klinikk eid av Blå Kors, med to andre lokaliteter i tillegg til Skien. Kompetanseområdet er rusmiddelavhengighet, spilleavhengighet, samt annen avhengighetsproblematikk, og klinikken jobber også opp mot familien til den avhengige. Frid Hansen fikk meg til å se ting i litt andre perspektiv, og jeg ønsker å dele noen av hennes viktigste poeng her på bloggen.

 



(www.side2.no)

 



ET HVERT TILTAK FOR EN VOKSEN RUSAVHENGIG,

MÅ INNEHOLDE FOREBYGGENDE TILTAK FOR NESTE GENERASJON!

Det finnes ingen barn som er uberørte av en foresatts rusmisbruk.

Barna føler også gjerne skyld og skam, og tier om det vonde.

Skal ikke misbruket bli en del av den sosiale arven, må den onde sirkelen brytes!

DEN UNGE HASJMISBRUKERENS STØRSTE PROBLEM ER ALKOHOL!

Et narkotikamisbruk har oftest startet med alkohol.

I motsetning til hva vi kanskje tror,

er det alkoholen som utgjør det største rusproblemet i Norge.

 

(www.ung.no)

 

DET SKAL GJERNE 8-12 ÅRS STORFORBRUK AV ALKOHOL TIL,

FØR MAN FÅR DIAGNOSEN ALKOHOLISERT.

Det er den tiden det tar før en barndom er over...

DET FORELIGGER ET RUSPROBLEM NÅR NOENS BRUK AV RUSMIDLER

VIRKER FORSTYRRENDE PÅ RELASJONER TIL ANDRE,

FUNKSJONER I FAMILIEN OG OPPGAVER I HVERDAGEN.

Vi må slutte å ha fokus på inntaket - hvor mye og hvor ofte -

da det er konsekvensene av inntaket som betyr noe!

Noe så vanlig som helgefyll kan virke forstyrrende på relasjoner til andre -

den enes glede blir den andres bekymring - og ergo defineres som et rusproblem.

 

(www.vogtene.no)

 



VI MÅ LEGGE VEKK FORESTILLLINGEN OM AT MISBRUKERE

ER ANNERLEDES ENN OSS SELV.

Den gjennomsnittlige misbrukeren er deg og meg...

VI MÅ SETTE RUSBRUK PÅ DAGSORDENEN

BÅDE PÅ HELSESTASJONEN, FORELDREMØTER O.S.V.

Det er tradisjon for at det er tabu å snakke om rusbruk.

Dermed tier alle om det som er hverdagen til mange barn og unge.

En stor del av hverdagen deres skal altså ikke snakkes om.

Barnehagene burde ha like stort fokus på alkoholbruk i hjemmet,

 som på å redusere barnas sukkerinntak!

 

(www.dagbladet.no)

BARN AV RUSMIDDELMISBRUKERE HAR BETYDELIG FORØKET RISIKO

FOR PSYKOSOSIALE PROBLEMER.

Velkjente symptomer er blant annet angst/uro, depresjoner, mareritt og søvnproblemer,

 tvangstanker/-handlinger, atferdsvansker, hyperaktivitet, skoleproblemer,

fysiske plager og psykosomatiske plager.

BARN KAN STREVE MEN IKKE HA SPRÅK FOR Å UTTRYKKE DET,

OG VI SER I STEDET EN SIGNALATFERD.

Magesmerter/klump i magen, anspenthet i muskulatur, hodepine/migrene, tristhet/hemmethet/mimikkløshet, konsentrasjonsproblemer, manglende kontroll på urin/avføring, motorisk uro, tretthet, varierende karakterer/skoleinnsats, vansker med venner/sosial tilhørighet, overyting/overdrevet tilpasning og følelsesmessige svingninger,

er signaler som må undersøkes nærmere.

 

(www.babyverden.no)

 

DEN OFFENTLIGE SEKTOR ER FULL AV FEIGE HJELPERE.

Alle barn fra hjem med rusmisbruk har vært innom både helsestasjon og skole.

De fleste har også vært innom barnehage og skole.

Mange er de voksne som har sett signaler,

og burde forstått at forholdene rundt disse barna må undersøkes nærmere.

Spesielt i små kommuner/på små steder,

ser det ut til å være en vegring mot å melde bekymring.

 

 

For barnas skyld, håper jeg i fremtiden at vi i stedet for dagens overskrift,

 kan si:

Alle visste, og noen gjorde noe!

(www.frogn.kommune.no)

 

Nonverbale lærevansker

 

Jada, nå er jeg i siget her, og i oppstarten av et nytt skoleår! Hva er vel da mer naturlig enn å lage et innlegg om nonverbale lærevansker, som på enkelte måter er "motstykket" til språkvansker, som jeg hadde et innlegg om for noen dager siden.

Fakta om nonverbale lærevansker

Det er antatt at 2-3 % av barne- og ungdomsbefolkningen har nonverbale lærevansker, men man er usikker på den reelle forekomsten. Mørketallet er stort, siden det kun er et fåtall som blir skikkelig utredet og får en klar konklusjon. Kjønnsfordelingen antas å være lik.

Generelt kan en si at det meste som er språklig, automatisert, enkelt og kjent fungerer bra, mens det meste som er ikke-språklig, som krever ny-tilpasning eller problemløsning - alt som er sammensatt og nytt - fungerer dårlig.

Mennesker med nonverbale lærevansker har ofte følgende styrker:

• godt muntlig språk
• verbalt aktive - ofte snakkesalige
• godt ordforråd
• gode til å lytte
• auditiv oppfattelse, oppmerksomhet og hukommelse
• gode til å pugge og beherske mekanisk læring
• rettskriving
• skrivemotorikk (litt eldre skolealder, etter gjerne å ha strevd med nettopp dette i tidlig skolealder)
• mestrer leseteknikken godt (men har gjerne hatt en treg leseinnlæring)

Til gjengjeld er det ofte følgende ting som gir utfordringer:

• vansker med å oppfatte / bearbeide nye eller sammensatte synsinntrykk
• visuell oppfattelse, oppmerksomhet og hukommelse
• vansker med å orientere seg (svak romsans og retningssans)
• mestre nye og sammensatte motoriske ferdigheter (motorisk klønete, enten finmotorisk eller grovmotorisk, eller begge deler)
• vansker med å løse nye problemer
• vansker med å forholde seg til nye situasjoner
• problemer med sosial kommunikasjon og tilpasning
• matematikk, spesielt å forstå hvordan å gå fram (resonnere seg fram) for å løse matematiske oppgaver
• leseforståelsen

Nonverbale lærevansker er så avgjort ett av de mange "usynlige handicap", og kan være vanskelig for omgivelsene å fange opp og forstå.

Det "nonverbale lærevanskebildet", som utgjør både sterke sider og spesifikke vansker, er som regel tydeligere jo eldre barnet blir: Kontrasten mellom de gode evnene og vanskene synes å bli større, og er særlig tydelig ved ungdomsalderen og senere.



(www.side3.no)



Behov for hjelp og tilrettelegging

• mye verbal støtte
• bygge på styrke i lytting og språkforståelse
• mulighet for å pugge, drille og repetere mye
• systematisk øving over tid innenfor avgrensede, viktige områder
• innlæringsmetodene må være trinnvise, ta én ting av gangen, i korrekt rekkefølge
• gå inn på detaljer og det konkrete før en går over til det sammensatte, helheter og det abstrakte
• oversiktlighet, plan og struktur er viktig: Tid, sted, med hvem, hva som skal gjøres
• i den grad visuell støtte blir benyttet, må det være konkret og enkelt
• mye sosial støtte: Tydelighet på regler og hva som forventes. Bistand til å "lese" sosial kommunikasjon der og da

Vurdér behovet for hjelp og tilrettelegging på bakgrunn av hva eleven gjør framfor hva eleven sier. Forståelsesvanskene avsløres best når en observerer strategiene for mestring av oppgaver og problemløsning.

Barn/unge med nonverbale lærevansker utvikler ofte en mer tilbaketrukket sosial atferd med økende alder. Humørsvingninger er typisk, noe som gjelder for mange typer lære- og atferdsvansker. De har gjerne variabel dagsform og yteevne. Å utvikle psykiatriske lidelser er dessverre ikke uvanlig for denne gruppa, og da gjerne i innadvendt retning, som for eksempel angst og depresjon.

I tidlig alder kan barn med nonverbale lærevansker vise mange av de samme symptomene som barn med ADHD gjør. Mot ungdomsalder kan de derimot utvikle en mer passiv og innadvendt væremåte. De er ofte lite utforskende.

Den kanadiske nevropsykologen Byron P. Rourke er en av de som har forsket mest på nonverbale lærevansker. Han har utarbeidet noen "tommelfingerregler" for foresatte og barnehage-/skolepersonell:

• Observer barnets atferd
• Ha en realistisk innstilling
• Instruer barnet på en systematisk og trinnvis måte
• Motiver barnet til å gi detaljerte beskrivelser av ulike hendelser
• Lær barnet nødvendige strategier for å mestre vanskelige situasjoner som gjentar seg daglig
• Motiver barnet til generalisering fra begreper og løsningsstrategier det allerede kan mestre (eller har lært)
• Tren barnet i å videreutvikle verbale ferdigheter og utnytte disse riktig
• Tren barnet i å tolke visuell informasjon når det er "konkurrerende auditiv informasjon som forstyrrer
• Tren barnet i riktig "ikke-språklig atferd" (gester, mimikk etc).
• Legg til rette for strukturert samvær med jevnaldrende
• Legg til rette for og motiver til systematisk utforskning (vær pådriver)
• Lær barnet å utnytte aldersadekvate hjelpemidler for å nå bestemte mål
• Hjelp barnet å oppnå selvinnsikt mht. situasjoner som er lette å mestre,og de situasjonene som kan bli vanskelige
• Samarbeid med alle barnets omsorgspersoner og gi dem innsikt mht. barnets mest grunnleggende utviklingsbehov

 



(www.eparken.no)



Diagnostisering av nonverbale lærevansker

Nonverbale lærevansker er foreløpig ingen "offisiell" medisinsk eller psykiatrisk diagnose. Men mange av de typiske forståelsesvanskene og sosiale vanskene som kjennetegner nonverbale lærevansker, kan minne om autismespekteret, spesielt Asperger syndrom. Når et barn eller ungdom blir utredet i forhold til mulige nonverbale lærevansker, kan det derfor være lurt å undersøke om det også kan dreie seg om Asperger syndrom. Svært mange av de som har Asperger syndrom, har nonverbale lærevansker i tillegg. Men mange av de som har nonverbale lærevansker, har ikke nødvendigvis Asperger syndrom.

Rourke har i samarbeid med flere satt opp et minimumsantall kriterier som må være oppfylt for at man kan vurdere om det er nonverbale lærevansker det er snakk om:

Minst 5 av følgende styrker må oppfylles:

1. Auditiv persepsjon

2. Mekanisk minne (pugging)

3. Auditivt / verbalt minne

4. Fonologi

5. Vokabular / ordforråd

6. Verbal produksjon
7. Ordavkoding / rettskriving

Minst 10 av følgende vansker må oppfylles:

 

1. Finmotoriske ferdigheter

2. Grovmotoriske ferdigheter

3. Visuell-motorisk integrasjon

4. Visuell-spatial persepsjon

5. Nye situasjoner / problemstillinger

6. Visuelt minne

7. Verbal begrepsdanning

8. Nonverbal begrepsdanning

9. Prosodi

10. Verbalt innhold

11. Pragmatikk

12. Leseforståelse

13. Mekanisk regning

14. Sosial kompetanse
15. Emosjonell kompetanse (bl.a. labilitet / visuell tolkning

Håper du hadde nytte av innlegget mitt!

Kilder:

Eckhoff, Gro og Handorff, Jan Arne: Nonverbale lærevansker (NLD) Kjennetegn, utredning og pedagogiske hjelpetiltak. Statped skriftserie nr. 20, 2005

www.statped.no

  
 

Ny arbeidsplass!

 

Dere som kjenner meg vet at jeg begynner som lærer ved en ny skole nå. Jeg jobber fortsatt i samme kommune, men grendeskolen jeg har arbeidet ved siden 1997, ble nedlagt til sommerferien.

Det er både vemodig og en rar følelse, for jeg har hatt det veldig fint der. Kollegaene mine ble nesten som en familie nummer to, og vi har hatt så kjekke elever opp gjennom årene.

Trøsten min er at flertallet av elevene fra "gamleskolen" skal starte ved den skolen jeg har fått jobb. Det samme gjelder flertallet av de gamle kollegaene mine. Det føles trygt og kjent i en ny hverdag.

Nå må det jo sies at jeg arbeider i en såpass liten kommune, at vi lærerne har kjent hverandre på tvers av skolene lenge allerede.

 

Ved min nye arbeidsplass skal jeg kun undervise 40%, mens jeg skal være spesialpedagogisk koordinator i 40%, og jobbe som kommunal koordinator i et skoleutviklingsprosjekt i 20%. Jeg har aldri undervist så lite og hatt så mange administrative oppgaver før, men jeg tror det blir bra. Jeg er glad i å undervise og være sammen med elevene mine, men jeg har alltid vært glad i "papirarbeid" også. Å koordinere ulike ting ligger mitt hjerte nær, da jeg liker å ha overblikk, og nok er litt av en kontrollfrik. ;-)

 

Som direkte berørt av en skolenedleggelse, føler jeg at jeg har "lov" å mene noe om grendeskoler, skolestørrelser og skolenedleggelser. Etter hvert som åra har gått, har jeg sett at skoler kan bli for små, og at det ikke tjener elevene sosialt. Det behøver nødvendigvis ikke tjene elevene faglig heller, og for lærerne, mener jeg det er mye mer faglig utviklende å være i et større miljø. Jeg tenker at mange skoler i dette landet har nådd ei smertegrense når det gjelder elevtall, og da må man tørre å ta grep. Det er ikke gøy å legge ned "hjertet" i grenda, men jeg mener at det må være befolkningsgrunnlaget som holder skolen oppe, og ikke skolen som skal få ansvaret for å holde fortsatt liv i grenda.

 

I tillegg er det økonomiske hensyn å ta også, selv om økonomi selvfølgelig ikke skal være det førende i enhver sammenheng. Men i kommuner som sliter økonomisk, mener jeg det er uforsvarlig å drifte bittesmå grendeskoler. Dette er dyre enheter, og de fleste elever får uansett ikke lengre vei til nærmeste "storskole", enn at det går an å leve med.

 

I dag har jeg begynt å innrede kontoret mitt, og jeg ser fram til en spennende høst på en ny arbeidsplass! :-)

Språkvansker

 

I dag har jeg valgt å skrive om et tema som angår oss alle, uten at vi tenker over det, nemlig språkvansker. Alle som jobber med barn/ungdom vil møte mange som har språkvansker, i løpet av sitt yrkesaktive liv. Alle andre møter også barn/unge med språkvansker. Det kan være ditt eget barn, klassekamerater av barnet ditt, spillere på laget du trener, barn av omgangsvenner, barn i familien, eller barn i nabolaget. Noen språkforskere hevder at så mange som 10 – 15 % av alle barn har forsinket språkutvikling og/eller språkvansker i tidlig alder. Derfor er det greit å vite litt om språkvansker.

 

(www.habu.no)

 

Betegnelsen språkvansker bruker vi når barnet har problemer med å snakke, bli forstått eller forstå språk, eller når barnet ikke følger det vanlige mønsteret i språkutvikling.

 

Hvordan språkvansker kan komme til uttrykk:

Tidlige kjennetegn på språkvansker kan være at barnet babler lite, har få ord, snakker lite eller har utydelig uttale. Noen barn begynner imidlertid ikke å snakke før i to til tre års alder, uten at det behøver å bety at noe er alvorlig ”galt”.

Vi må ta på alvor når barn har vansker med å forstå det som sies, formulere seg forståelig eller bruker ekstra lang tid på å finne riktig ord for tankene.

Andre kjennetegn kan være:

• Begrenset ordforråd både i produksjon og forståelse
• Har få setninger på mer enn to - tre ord
• Lærer få nye ord eller glemmer ord det hører ofte
• Oppfatter ikke beskjeder
• Forstår ikke reglene i lek, spill og aktiviteter
• Viser liten interesse for bøker og bli lest for
• Strever med oppmerksomhet og utholdenhet i situasjoner som krever språk
• Rigid og lite fleksibel
• Viser liten interesse for sosialt samspill med andre barn
• Kommer lett i konflikt med andre barn
• Stiller få spørsmål

Elever med språkvansker kan streve med:

• Å fastholde språklig informasjon
• Å fastholde og sammenholde informasjon
• Å huske hva ting heter
• Å forstå sammenhenger
• Å formidle det de mener, tenker, ønsker, føler, lurer på
• Å fastholde oppmerksomhet mot språklig aktivitet og kommunikasjon
• Å delta aktivt i samtaler og diskusjoner
• Å lytte aktivt
• Å stille gode og presise spørsmål
• Å ta språklig initiativ

Et godt språk og normal språkutvikling utgjør en vellykket integrasjon mellom innhold (mening), form (struktur og gramatikk) og bruk (samspill og kommunikasjon).

Språkvansker innebærer vansker med ett eller flere av disse delelementene, eller i samspillet mellom dem.

(www.namsos.kommune.no)

 I Norge har språkvansker vært delt i tre diagnostiske hovedgrupper:

• Vansker med å snakke og uttrykke seg, men språkforståelsen er god. Dette kalles ekspressive språkvansker. Ekspressiv = uttrykke seg.
• Vansker både med å forstå og uttrykke seg. Dette kalles kombinerte ekspressive og reseptive språkvansker. Reseptive = å forstå.
• Vansker med uttalen. Dette kalles fonologiske vansker. Fonologi = læren om lyder i språket.

I tillegg kan språkvansker være taleflytproblemer (stamming) eller stemmevansker.

Det opereres også med en fjerde hovedgruppe: Pragmatiske språkvansker (vansker med å forstå de sosiale reglene vi lever etter).

Viktige kjennetegn ved ekspressive vansker

• Begrenset aktivt ordforråd
• Problemer med språklydsystemet
• Problemer med grammatikk
• Problemer med å produsere lange og komplekse setninger
• Ordletingsvansker
• Innholdsmessige forvekslinger

Viktige kjennetegn ved ekspressive og reseptive vansker

• Ekspressive vansker
• Problemer med å forstå ord og setninger, og relasjoner knyttet til kommunikasjon og verbalspråket

Viktige kjennetegn ved fonologiske vansker

• God språkforståelse
• Godt ordforråd
• Bruker språket aktivt og godt i samspill
• Vansker med å tilegne seg og bruke språklydsystemet
• Barnet har mer fokus på språkets innhold enn språkets formside

Viktige kjennetegn ved pragmatiske vansker

• Vansker med å tilpasse språket sitt til situasjonen de er i

 

(www.eigersund.kommune.no)

 

Internasjonalt arbeides det nå med nye inndelinger av språkvansker. I stedet for å dele inn vanskene i evne til å uttrykke seg og evne til å forstå, er det nå foreslått å bruke et mer overordnet begrep, kommunikasjonsvansker, og dele disse vanskene inn i en rekke undergrupper.

Den kommende utgaven av det amerikanske diagnosesystemet (DSM-V) utgis i 2013 og foreslår at kommunikasjonsvansker deles inn i sju undergrupper. Det er ventet at diagnosesystemet til Verdens helseorganisasjon vil følge en liknende inndeling ved neste oppdatering (ICD-11):

1. Språkvansker

2. Forsinket språkutvikling

3. Spesifikke språkvansker

4. Sosial kommunikasjonsforstyrrelse

5. Uttalevansker

6. Taleflytvansker (stamming)

7. Stemmevansker

 

(www.aftenposten.no)

 

Spesifikke språkvansker:

Når språkvansken er hovedvansken til barnet (og ikke har sammenheng med f.eks. hørselsvansker, syndromer, kulturelle forhold eller understimulering), kalles det spesifikke språkvansker. Man antar at forekomsten av spesifikke språkvansker er 3 – 7 %.

Spesifikke språkvansker kan ikke forklares med eller har sammenheng med andre vansker. Er det vansker på de fysiske, sensoriske, sosiale eller emosjonelle områdene, er de sannsynligvis av sekundær art. Det kan imidlertid være vanskelig i praksis å skjelne mellom hva som er de primære og hva som er de sekundære vanskene hos et barn som strever med språket og som i tillegg kan falle utenfor sosialt.

Husk:

• En spesifikk språkvanske er iboende i barnet og kan ikke tas bort eller helbredes helt!
• En spesifikk språkvanske kan avhjelpes hvis miljøet rundt barnet tilpasses barnets spesielle behov!
• En spesifikk språkvanske kan arte seg noe forskjellig hos ulike barn!

Ingen enkeltstående årsak eller teori kan forklare hvorfor noen barn har spesifikke språkvansker. Årsaksforholdene er komplekse og sammensatte. Det synes å være en viss prosent arvelighet, og mellom 50 og 70 prosent av barn med spesifikke språkvansker har minst ett annet familiemedlem med de samme vanskene. Periodevis hørselsnedsettelse kan forsinke språkutviklingen, men kan ikke alene være årsak til spesifikk språkvanske. Det antydes en mulig sammenheng mellom spesifikke språkvansker og vansker med korttidsminnet. Dette kan vanskeliggjøre informasjonsbearbeidelse.

Tilleggsvansker/sekundære vansker til språkvansker:

Barn og unge med språkvansker er i faresonen for å utvikle:

• Lese- og skrivevansker. Barn med språkvansker har dårligere muligheter til å tilegne seg skolefaglige kunnskaper som kan påvirke videre læring, utdannelse og yrkesliv. Forskning viser stor sammenheng mellom språklige ferdigheter i førskolealder og senere skolefaglig utvikling.

• Sosiale og emosjonelle vansker. Vansker med aktiv deltakelse i kommunikasjon, lek og samvær med jevnaldrende. Færre muligheter til å delta aktivt og meningsfullt i samtaler og diskusjon kan skape sosial og emosjonelle vansker. Lav mestringsfølelse, liten selvtillit, frykt og tilbaketrekking kan skape store emosjonelle vansker.

(www.0-6.no)

 

 

At språkvansker kan gi symptomer (f.eks. vanskelig for å oppfatte beskjeder, forstår ikke regler, liten interesse for samspill med andre barn, rigiditet) som kan forveksles med helt andre ting/vansker (trass, ADHD, Aspergers syndrom o.l.), er spesielt alvorlig synes jeg. Det sier noe om hvor utsatt for å bli misforstått barn med språkvansker kan være, og som pedagog synes jeg de sosiale utfordringene disse barna/ungdommene kan stå overfor, er langt alvorligere enn de faglige utfordringene.

 

Å få diagnosen språkvanske eller spesifikk språkvanske, betyr ikke at verden raser sammen. Man kan leve utmerket med disse "merkelappene", selv om hver dag byr på utfordringer, og man er disponert for å utvikle både lese-/skrivevansker og sosiale/emosjonelle vansker. Men det betinger selvfølgelig at miljøene rundt barnet/ungdommen vet hva språkvansker er, og legger til rette for at vansken skal bli et så lite hinder som mulig.

 

I denne prosessen har jeg stor tro på åpenhet. Barnet/ungdommen må få kunnskap om og bli fortrolig med vanskene sine, og de begrensninger de måtte sette. Eleven må også lære seg å akseptere de tiltakene som blir nødvendig i skolen. Likeledes mener jeg at klassekamerater og andre rundt barnet/ungdommen som før eller siden vil reagere på/oppdage vanskene, også skal få en innføring om språkvansker, slik at vonde misforståelser og feiloppfatninger kan unngås.

 

Ut fra det jeg har skrevet i innlegget, tror jeg noen tiltak og tilretteleggingsbehov går fram av seg selv. Hvis noen ønsker mer informasjon om tiltak, så skriver jeg gjerne et eget innlegg om det. Bare gi meg beskjed! :-)

 

 





Kilder:

www.fhi.no
www.statped.no
http://www.hf.uio.no

Dyra våre

 

Det er lenge siden jeg postet et innlegg om dyra våre,

så det er vel på tide at også de firbeinte får litt spalteplass. ♥

 

 

 

Lucky

 

Her er familiens storsjarmør, den 6 år gamle Cavalier King Charles Spanielen Lucky.

Han er en uoppdragen moroklump som smelter alles hjerter,

og slipper unna med det meste av det gale han gjør.

Mange menn før ham her i verden,

har vel også erfart at det hjelper å ha store, brune øyne. ;-)

♥♥♥

 

 

Talina

 

Dette er den andre Cavalier King Charles Spanielen vår.

Talina er ei supersnill og fornem frøken som også er 6 år.

Talina er en elskelig hund som ikke vet hva godt hun skal gjøre for folk,

og rampestrekene hennes kan vi telle på ei hånd.

Det er umulig ikke å bli glad i denne forsiktige hunden. :-)

 

♥

 

 

Lucky og Talina er avhengige av hverandre, og koser seg sammen.

 

♥♥♥

 

Miko

 

Dette er familiens selvutnevnte diktator; huskatten Miko.

Alderen hans er det ingen som husker, men et sted mellom 7 og 10 år er nok ikke mye gæli. ;-)

Han er fredelig så lenge han er mett, trøtt og ikke må på do.

Har han derimot et behov som ikke er dekket,

setter han om nødvendig klørne i oss for å få det som han vil.

♥

Han mer eller mindre bor i eldstejentas seng,

og er IKKE blid om noen forstyrrer skjønnhetssøvnen hans!

 

♥♥♥

 

 

Bella

 

Bella er mamma`n til Miko, og hun er 11 år.

Hun bryr seg ikke noe særlig om oss som bor i huset,

og trenger oss stort sett for å få mat og vann, eller bli sluppet inn og ut.

Derfor finnes det få bilder av henne,

og jeg måtte finne et gammelt et som jeg har postet tidligere.

Bella har en hang til å legge seg i alt som heter kleskurver, noe dere ser på bildet.

 

♥♥♥

 

For de som lurer på hvor Cavalier King Charles Spanielen Armani har blitt av,

så kan jeg fortelle at han har bodd hos svigermor det siste året.

Han skulle være selskap for henne etter at hennes egen hund døde brått i fjor sommer.

Men svigermor og Armani går så godt overens, at det nok blir et varig samboerskap. ;-)

 

 

♥♥♥

 

I tillegg til hundene har vi i mange år hatt en-to kaniner,

men nå er den siste død, og det blir ikke flere kaniner her.

 

♥♥♥

 

I tillegg til alt dette eier vi faktisk en hest også.

Hun heter Lotta og er en aldrende fjording.

Hun har stått på fòr på et ridesenter i mange år nå,

og føles derfor egentlig ikke som vår lenger.

♥

Men Lotta er ei artig dame som egentlig fortjener et eget innlegg,

så det kommer nok senere en dag. ;-)