Diagnoser

 

Vårt moderne samfunn har blitt så fullt av dignoser - på barn. Rettere sagt nevrobiologiske diagnoser. Over alt finner vi barn med diagnosen ADHD eller ADD, og Asperger og Tourette seiler opp som aldri før. OCD (tvangslidelser) er ikke så vanlig (enda), men den blir nok mer i vinden etter hvert.

 

Nå høres det sikkert ut som jeg er tvilende og negativ til diagnoser, men det er jeg IKKE! Jeg synes det er veldig viktig at disse diagnosene blir oppdaget hos barn som har dem, slik at barna kan bli møtt med rettferdige forventninger og riktig tilrettelegging. Etter mange år i skoleverket VET man at disse diagnosene er reelle, og man har mange ganger opplevd viktigheten av rett tilrettelegging.

 

Det jeg stiller meg undrende til, er årsakene til at så mange flere barn får de nevnte diagnosene nå, enn for et par tiår siden? Er svaret så enkelt som at vi har blitt flinkere til å oppdage og diagnostisere (underforstått at tidligere gikk mange udiagnostiserte gjennom barndommen)? Har normalitetsbegrepet vårt blitt så snevert, at stadig flere defineres som "unormale"? Eller er svaret at flere enn før faktisk har disse diagnosene? I så fall må vi kaste oss rundt og finne årsakene! Kosthold? Forurensning? Samfunnsstruktur? Familiemønster? Skolesystemet?

 

Eller er forklaringen på det høye antallet barn med nevrobiologiske diagnoser at noen er feildiagnostisert, mens årsaken til atferdssymptomene i virkeligheten er noe helt annet...? Vi har alle "Kristoffer-saken" friskt i minne, der årsaken til den lille guttens atferd ble forklart med ADHD. Noe som frarøvet Kristoffer hjelp for det som antagelig var det virkelige problemet i livet hans; stefaren og moren. Enda verre: ADHD-diagnosen ga stefaren til Kristoffer spillerom nok til å ta livet av den stakkars gutten.

 

Den såkalte "Alvdal-saken" rystet - om mulig - den norske folkesjela enda hardere. Fordekt bak autismediagnoser på begge de yngste barna sine, kunne "Alvdal-mora" og vennene hennes drive et sjokkerende systematisk misbruk. Det var tydeligvis få som tenkte på at de to barnas avvikende atferd kunne skyldes noe alvorlig galt i barnas oppvekstmiljø. De var jo diagnostisert, må vite! Når hele Norge i ettertid ble kjent med at også kvinnens eldste datter hadde blitt systematisk misbrukt i årevis før Alvdal ble satt på kartet, satte Ola Nordmann brunost-skiva i halsen. Kanskje delvis fordi det viste seg at denne jentas signaler til omverdenen ble forklart med Asperger?

 

I voksen alder har man ikke funnet grunnlag for å opprettholde Asperger-diagnosen hennes. Så etter en begredelig oppvekst var hun faktisk "heldig"; hun er en av få som har vokst av seg diagnosen Asperger syndrom...! For alt jeg vet, kan Kristoffer ha hatt ADHD og "Alvdal-barna" kan ha fylt alle kriterier for både autisme og Asperger. Poenget mitt er at hvis barn har en diagnose, ser det ut til at diagnosen blir en slags knagg man kan henge alle slags symptomer på og forklare alt med. En knagg som gir oss skylapper og hindrer oss i å se skogen for bare trær. Og det er skummelt det!

 

Og nesten enda verre: Tenk om symptomene til noen av disse diagnostiserte barna utelukkende skyldes kårene de lever under, og at de egentlig ikke har noen diagnose? Da gis disse barna en falsk "merkelapp", og forklaringen på atferdsvanskene blir lagt til barnet selv, mens årsakene egentlig er å finne i barnets miljø. Dette er jeg bekymret for: At det kanskje går barn rundt med diagnoser på vegne av familien og oppvekstmiljøet sitt. Barn der atferden feilaktig forklares med forhold i individet selv. Barn som aldri får den hjelpen de har krav på, fordi symptomene aldri blir sett på i et større perspektiv.

 

I norsk skole har vi de siste 10 årene gradvis innført systemperspektivet. Enkelt forklart betyr det at vi ser etter forklaringer i elevens læringsmiljø og omgivelser, når en elev har manglende læringsutbytte og/eller psykososiale vansker. Vi leter ikke automatisk etter forklaringer i individet selv, men plikter å se etter årsaker i systemene rundt eleven. Dette har vært svært fruktbart i skolesammenheng, og de fleste lærere har fått seg noen overraskelser i.f.t. f.eks. klasseledelsens og klassemiljøets betydning. Vi har oppdaget årsaker og sammenhenger vi tidligere ikke hadde tenkt på, og som i noen tilfeller ikke egentlig har noe med den aktuelle eleven å gjøre i det hele tatt!

 

Det betyr på ingen måte at norsk skole yter rettferdighet til alle. I "Kristoffer-saken" sviktet også skolen, og jeg har stilt meg spørsmål om skolens rolle i Alvdal. Dette er bare to eksempler, blant mange - garantert! Både inkompetanse, unnvikenhet og små forhold, kan være årsaker til at skoler ikke melder bekymring til barnevernet. Det samme gjelder hvis skolen opplever å ikke bli "møtt" på sine meldinger. Det er viktig å huske på at barnehage/skole SKAL melde bekymring til barnevernet ved omfattende atferdsvansker, da atferden kan være signal på noe galt på arenaer rundt barnet, arenaer barnehagen/skolen ikke har myndighet til å bevege seg inn på. I begge de omtalte sakene sviktet også barnevernet, så i likhet med skolen, har barnevernet også fortsatt en vei å gå.

 

Men hva med PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste - et tilbud i hver kommune), BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk - under sykehusene) og habiliteringstjenesten (også under sykehusene)? Er dette instanser som forsøker å jobbe like systemrettet som skole og barnevern? Jeg VET ikke, så derfor stiller jeg et åpent spørsmål. Det jeg imidlertid vet med 100% sikkerhet, er at BUP og habiliteringstjenesten tar seg av det meste av diagnostiseringen av de nevnte diagnoser i Norge. Derfor tenker jeg at det er ytterst viktig at disse instansene også tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til den avvikende atferden, FØR en diagnose blir satt. Derfor tenker jeg at disse instansene har et ekstra stort ansvar i.f.t. å avdekke alarmerende forhold i barns hjemmemiljø.

 

Jeg velger å avrunde innlegget med et interessant tallmateriale fra www.forskning.no, publisert 2. oktober 2013. Tallmaterialet er for årene 2008-2011. Prosenttallene referer til den andel barn som er registrert med en av tilstandene i ett eller flere av disse årene: Langt flere barn i Telemark enn i Vest- Agder har en autismespekter-diagnose (her befinner Asperger seg). For autismespekter-forstyrrelser er variasjonen mellom fylkene fra 0,3 prosent (Vest-Agder) til 1,5 prosent (Telemark). Landsgjennomsnittet er en forekomst på 0,6 prosent. Ved siden av Telemark befinner også Oppland, Østfold, More og Romsdal, Vesfold og Rogaland seg over snittet. Også forekomst av ADHD varierer betydelig mellom landets fylker. Fra 1,1 prosent (Vest-Agder) til 3,5 prosent (Aust-Agder). Her er gjenomsnittet 2,0 prosent. Også Telemark, Sør-Trøndelag, Finnmark, Troms og Vestfold Rogaland, Hedmark og Nordland er over snittet.

Om man er flinkere til å oppdage og diagnostisere i enkelte fylker, tør jeg ikke mene noe om. Ei heller om normalitetsbegrepet er snevrere i noen fylker. Heller ikke tør jeg mene noe om det finnes "opphopning" av barn med diagnoser i enkelte fylker. Og jeg tør definitivt ikke mene noe om enkelte fylker feildiagnostiserer mer enn andre. Det er tryggest å støtte seg til det forskerne bak studien har endt opp med, og det taler i grunnen for seg: De tror at de til dels store variasjonene kan tilskrives ulike måter å diagnostisere på. Dessuten antydes det at det diagnostiske ansvaret er spredd på så mange enheter at utøvelse av skjønn får betydning.

 

Det er derfor på sin plass å gjenta seg selv: Det er ytterst viktig at de utredende instansene tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til avvikende atferd, FØR en diagnose blir satt. 

 

Amen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Statusoppdatering ved slutten av et år

 

2013 går mot slutten, og det har vært et begivenhetsrikt år - på godt og vondt!

♥

Min kjære bestemor - og siste gjenlevende besteforelder - ble brått syk og døde i april.

♥

I mai ble eldstejenta vår konfirmert, og midt i sorgen ble det en flott dag!

♥

Da sommerferien kom var det kroken på døra for skolen jeg har arbeidet ved siden 1997. Den ble nedlagt og gikk over i historien. 

♥

Vi innledet sommerferien med en familietur til Stockholm med de tre besteforeldrene til jentene. Tre generasjoner på tur!

♥

Da vi kom hjem startet mannen i ny jobb, etter å ha jobbet i samme firma siden 1992.

♥

Vi var på sommerferie i Paris med to andre familier som vi har det mye moro sammen med.

♥

I august fikk jeg ny arbeidsplass; en fire ganger så stor skole i samme kommune som "gamleskolen".

♥

Yngstejenta vår begynte på ungdomsskolen, og eldstejenta vår startet opp sitt siste år i grunnskolen.

♥

Ene hunden vår - Talina - ble alvorlig syk, og vi trodde vi skulle miste henne. Heldigvis ble en operasjon redningen, og hun er seg selv igjen.

♥

Vi jentene i familien fant ut at hundesport er noe vi vil drive med alle tre, så dermed kom en ny Cavalier inn i livet vårt; ett år gamle Charlie.

♥

Eldstejenta vår trådde forkjært på en stein på gårdsplassen, og fikk brudd i ankelen.

♥

Hesten vår - Lotta - fikk hjertesvikt, og måtte gå over til de evige gressmarker.

♥

Og så kom jula!

 

 

Dette har vært et år med en del motgang og utfordringer, men samtidig har det også vært et lærerikt år med mange gode opplevelser.

*

Som barn ønsker man at alle dager skal være gode, men som voksen er det å oppleve motgang en del av en normal hverdag.

*

Utfordringen er å gå fra barn til ungdom, og fra ungdom til voksen, og lære seg å takle en gradvis økende mengde utfordringer som man har ansvar for å løse.

*

Tidligere syntes jeg denne overgangen kunne være vanskelig til tider, men etter at jeg fylte 40, skjedde det noe positivt.

*

Jeg ble mer kjent med meg selv, ikke så opptatt av hva andre mener, mer aksepterende overfor egne sterke og svake sider, og bedre til å takle motgang.

*

Derfor har 2013 vært et godt år tross alt, selv om latter og tårer i perioder har gått hånd i hånd!

 

 

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ser fram til alt 2014 har å by på for meg og mine:

♥

Jeg er konstituert som assisterende rektor ved skolen "min" fra 20. januar.

♥

Fra januar tar jeg også opp igjen masterstudiene mine, slik at jeg snart kan bli ferdig med "master i tilpasset opplæring".

♥

Eldstejenta vår skal avslutte 10 års skolegang, og starte på videregående skole.

♥

Hun skal også ta førerkort på scooter.

♥

I tillegg skal hun på skoletur til Praha og språkreise til USA.

♥

I sommerferien skal yngstejenta både på ukeskurs i agility og konfirmantleir.

♥

Vi planlegger også en tur til Italia, med de to samme familiene som vi var i Paris sammen med i år.

 

 

Ut over dette vet vi ikke hva 2014 vil bringe, men vi får ta det som det kommer!

Det er liksom selve livet det! ;-)

 

God jul! :-)

 

 

'

 

 

 

 

 

 

Hele folket i arbeid!

 

I dag kommer et innlegg om et betent tema. Innlegget mitt vil nok gi tommelen opp hos noen av mine lesere, mens andre vil bli provosert. Men det får jeg bare tåle. Det er en konsekvens av å mene noe - og stå fram med det. Det jeg skal skrive om nå er noe jeg har tenkt på ei stund.

 

Jeg er bekymret for det høye antallet voksne mennesker i dette landet som ikke forsørger seg selv. Når det er sagt, må jeg få understreke at jeg er sosialist. En sosialist som er veldig glad for at vi bor i et land med svært gode velferdsordninger. Både svangerskapspermisjon, sykepenger og ledighetspenger er blant de velferdsordninger jeg synes er viktige.

 

Jeg er imidlertid bekymret for alle de voksne menneskene her i landet som aldri kommer seg ut i arbeidslivet, eller tilbake til det etter sykdom/skade. Jeg har stor respekt for at man i perioder kanskje ikke makter å arbeide, eller at man ikke kan fortsette i sin gamle jobb/sitt gamle yrke. Men man skal være temmelig redusert for ikke i det minste å kunne jobbe èn time i uka.

 

Når vi vet at det er både rullestolbrukere, mennesker med flere lemmer som mangler, kronisk syke, og utviklingshemmede som er i jobb, så sier det mye om hva som er mulig, og at det handler om å se etter de rette løsningene. Antagelig trenger vi også en holdningsendring i rike Norge.

 

Vi har uendelig med offentlige oppgaver som er uløste, og de kommer til å forbli det, fordi kommunene snart ikke har råd til mer enn det høyst nødvendige. Mange av de som per i dag ikke er i jobb, kunne ha lest for eller trillet tur med beboerne på aldershjem. De kunne ha stelt kirkegårder som holder på å gro igjen. De kunne ha hjulpet til med noen ekstra sett med hender i kunst og håndverkstimene på skolene. De kunne ha satt bøker i hyllene på biblioteket. For å nevne noe.

 

Dette hadde avhjulpet skrikende behov i offentlig sektor, og mottakerne av ulike støtteordninger fra NAV hadde fått gitt noe tilbake til samfunnet. Dette hadde gitt en helt annen mestringsopplevelse og følelse av å være nyttig, enn det å "gå hjemme". I tillegg kunne kanskje noen på denne måten oppdaget nye yrker eller arbeidsplasser de kunne tenke seg å prøve, og dermed kommet seg tilbake til arbeidslivet.

 

Jeg vil påstå at det normale er å arbeide og forsørge seg selv, når man er i yrkesaktiv alder. Selvfølgelig med høyde for evt. svangerskapspermisjoner og sykemeldinger, noe de fleste opplever i løpet av yrkeslivet. Noen få av oss har av helsemessige årsaker ikke mulighet til å jobbe, og disse skal vi ta godt vare på! Problemet er bare at nå øker den andelen som skal tas vare på av det offentlige, mens den andelen som arbeider og skal holde hjulene i gang, er synkende.

 

Dette er både skremmende og uholdbart, og vi kan ikke ende opp med et land der det etter hvert nesten ikke lønner seg å jobbe, og de arbeidende må betale mer og mer i skatt til fellesskapet! Jeg velger å avslutte der jeg startet: Jeg er sosialist, men mener Norge har utviklet seg til å bli oversosialistisk, i den forstand at det snart ikke finnes èn god grunn for å forsørge seg selv og stå på, fordi vi blir så godt tatt vare på uansett.

 

Dette må snu, og vi må jobbe med holdninger helt ned i barneskolealder. Barna må lære seg å yte en innsats, stå på og gjerne bli slitne. Det er ikke farlig hverken å bli sliten eller måtte utføre kjedelige plikter! Det er heller ikke farlig å gå på skolen om man føler seg litt skrall en dag. Den beste måten å lære dette på, er kanskje at foreldrene går foran som gode eksempler.

 

I tillegg er det (igjen) på tide å se på innholdet i norsk skole, ikke minst med tanke på frafallet i videregående skole. Skolen må ha noe å tilby alle de som ikke er så teoretisk sterke, og tilby et praktisk løp som kan føre ut i yrkeslivet.

 

Jeg alene klarer ikke å snu dette, og ikke har jeg tenkt å prøve heller! Men jeg håper jeg kan ha satt i sving noen tanker hos dere lesere i alle fall! :-)