Kjent for å være kjent
Jeg har lenge tenkt på et fenomen, og at jeg har lyst til å skrive om det. Når flere rundt meg den siste tiden også har begynt å snakke om samme fenomen, har jeg fått det "dyttet" jeg trengte for å skrive innlegget. Fenomenet er å være kjent for å være kjent.
Landet vårt har de siste årene fått en rekke C-, D-, E- og kanskje Å-kjendiser (synd alfabetet ikke er lenger), som rett og slett bare er kjent for å være kjent! Er det ikke rart? Før måtte man ha utmerket seg med ferdigheter (helst positive) for å bli kjent, og kjendisene var sangere, skuespillere, kunstnere og idrettsutøvere. Også politikere, eksperter innenfor ulike fagområder, og sterke personligheter som står fram med viktige budskap, har heldigvis også etter hvert fått kjendisstatus. I det samme kjølvannet følger også vellykkede forretningskvinner og -menn.
Alt dette er for så vidt greit, selv om kjendiser gjerne også er forbilder. Alle de nevnte kategoriene står jo for talent, teft, arbeidsinnsats, målrettethet, gode holdninger eller et visst mot - egenskaper vi verdsetter. Men så kommer problemet (i alle fall i mine øyne); nemlig de som har blitt kjent, kun for å være kjent! Her snakker vi deltagere i realityserier, f.eks. Petter Pilgaard fra Paradise Hotel. Han ble rett og slett kjent for å delta i et TV-program der målet er å ligge med flest mulig på kortest mulig tid, flashe mest mulig av en glatt kropp mens den går fra melkehvit til karamellfarge, og drikke seg dummere enn man trodde var mulig, mens antall potensielle arbeidsgivere synker omvendt proporsjonalt med antall inntatte drinker. Hva slags måte å bli kjendis på er dette? Dette har ikke noe med hverken talent, teft, arbeidsinnsats, målretthetet, gode holdninger eller mot å gjøre, og jeg kan vanskelige forsvare Petter Pilgaard og hans likemenn/-kvinner som forbilder.
Og så har vi alle bloggerne, som har blitt både kjente og velstående av å dele bilder og tekst fra livet sitt daglig. Jeg er en ivrig leser av blogger selv, og synes det er fascinerende å følge dagliglivet til ulike mennesker. Å følge et par familier med funksjonshemmede barn gir meg en unik innsikt og øker forståelsen min, å følge to unge tobarnsmødre gjør meg mer tolerant, å lese blogger basert på en god porsjon humor og selvironi gir meg mye glede, og i blant får jeg gode tips til huset, gjennom blogger som har fokus på interiør. Jeg er glad i å både lese og skrive, så både det å blogge og å lese blogger, er et fenomen jeg har stor forståelse for.
Samtidig er det rart å tenke på at noen av dem nærmest tjener til livets opphold ved å vise frem strøkne negler, garderober, kropper, menyer og hus. En fasade det tar nærmest en arbeidsdag - hver dag - å vedlikeholde. Det vi andre må presse inn oppå ei 37,5 times arbeidsuke, ER jobben for disse bloggerne; trening, hår- og kroppspleie, matlaging, påkledning, og styling av hus. På mange måter presenterer disse bloggerne en illusjon av et liv, da flertallet av oss hverken har forutsetning for eller mulighet til å leve slik. Samfunnet kunne heller ikke ha bestått hvis blogging med perfeksjonisme var hovedbeskjeftigelsen for de fleste av oss. Markedet for blogging ville bli mettet, og enda verre; hvem skulle stelt de gamle på sykehjemmene, undervist barna våre, tømt septikkummer, brøytet snø, eller holdt butikkene åpne, hvis alle tilbragte dagen på ei tredemølle, før de satte seg ned i designersofaen til kvelds med Mac`en i fanget, for å dokumentere nok en vellykket dag på bloggen?
Med andre ord vil jeg gå så langt som å beskylde disse "rosabloggerne" for å lage et ideal av en hverdag, som nærmest er umulig å leve opp til (for de fleste av oss). Hvis dette er det livet unge jenter tror de skal få når de passerer 20 år, blir de sørgelig skuffet! Det er ikke normalen å våkne nyfrisert hver morgen, for så å servere mannen din en utsøkt frokost, mens du kjenner forelskelsen øke på for hver vaskemaskin med sure sokker du får lov å sette på. Det er ikke normalen å stå opp kl. 06.00 i barselpermisjonen, for å rekke å trene og style seg for bilder FØR babyen våkner. Det er ikke normalen å ha hunder og barn, uten at ett hårstrå, finger- eller snutemerke finnes i huset. Det er ikke normalen å være registrert med fast bopel, uten å ha en eneste liten haug med reklame eller gamle aviser. Det er ikke normalen å trille barnevogn eller dra på cruise med 20 cm høye hæler, uten et aldri så lite ankelbrudd.
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men velger å ikke trøtte dere ut. Da jeg i romjula attpåtil leser at en av disse damene blir lei seg av negative kommentarer på bloggen, og poengterer at også hun bare er et menneske, satte jeg gløggen i halsen. Da jeg i tillegg skjønner at en del av bloggbildene hennes er retusjerte, blant annet for å få en slank og perfekt kropp enda slankere, samtidig som den aktuelle bloggeren poengterer at hun ikke vil bidra til kroppshysteri, kom gløggen nærmest opp igjen. Når man velger å framstille seg selv som en perfekt porselensdukke i sitt trygge Barbiehus, godt beskyttet av Ken, så må man i grunnen ta det som kommer. Provoserte bitcher i utvaskede Sloggitruser har også en stemme som må ut. De representerer flisete hår, halvtomme Cornflakes pakker, tårn med klesvask, for lite nattesøvn, valker, hundehår, leverposteiflekker, stabler med gammel reklame, praktiske joggesko, perioder med dårlig råd, og ofte for lite tid og overskudd til å pleie seg selv.
Heretter jakter jeg på gode HVERDAGSBLOGGER, som kan gi oss dødelige og uretusjerte, underholdning og tips i en reell hverdag!
