VELKOMMEN INN! ♥

VELKOMMEN INN! ♥

torsdag 17. april 2014

Ulike liv

 
Jeg følger flere blogger, og tre av de jeg følger tettest er Fotballfrue, Mamma til Michelle og Vår lille Sara. Felles for dem alle tre er at de slipper oss langt inn i livene sine, og de har hyppige oppdateringer. De to førstnevnte har også det til felles at de ligger på bloggtoppen i Norge, og bloggerne tjener svært godt. Bortsett fra dette, er det lite de har til felles, annet enn å gi oss innsikt i sine verdener. Tre verdener som fortoner seg nokså forskjellig, og i alle fall gir meg mye å tenke på!
 
Fotballfrue er vel noe av det nærmeste man kommer perfekt og perfeksjonist. Det eneste hun tilsynelatende ikke behersker, er forenkling av dobbel konsonant. Det heter IKKE avslappning, altså! Bortsett fra denne ubetydelige detaljen, som ikke spiller noen særlig rolle annet enn på norskeksamen, har hun orden på ALT. Huset hennes er korrekt og smakfullt innredet, med utelukkende lyst interiør. Allikevel ser du ikke ei brødsmule eller et hundehår noen steder. Fotballfrue og mannen eier to små selskapshunder, og disse ser ikke ut til å verken røyte, markere inne, stjele fra bordet, eller leke filler av avisen. Ikke minst er de forståelsesfulle og over hodet ikke aggressive mot det nye tilskuddet i familien; en perfekt jentebaby. Babyen er en av de få som er født symmetrisk i ansiktet, hun ammer når hun skal, raper når hun skal, koser seg på det rosa teppet sitt når hun skal, og sover når hun skal. Det vil da selvfølgelig si hele natta. Hun har en minigarderobe som kan få tenåringsjenter til å klikke av misunnelse, og jeg ville bli forundret om hun i det hele tatt kommer i nærheten av noen trassalder.
 
Nå virker det sikkert som jeg harselerer med Fotballfrue (igjen), men selv om jeg nok av og til gjør litt narr av hennes lille rosa, perfekte boble av en verden, så er jeg faktisk imponert og full av beundring også! Fotballfrue har en selvdisiplin som mange kan misunne henne. Fire dager etter fødselen hadde hun fått sin slanke kropp tilbake, og hver morgen står hun grytidlig opp for å trene før mannen drar på jobb. Alle vi som har prøvd, vet at en slik kropp ikke kommer gratis, og at det ligger jernvilje bak. Til datterens dåp hadde hun planlagt alt til minste detalj, og til og med hatt prøvesmaking med bakeriet på forhånd. Å ha kapasitet til å tenke på slike ting midt oppi melkespreng og løpske hormoner, er intet mindre enn beundringsverdig. Nå kan man jo spørre seg om dette ikke er en smule nevrotisk, og en unødvendig prioritering av tid i spedbarnsperioden, men det beundringsverdige er at det ser ut som hun har mer enn nok tid å gi datteren oppi alle prosjektene sine.
 
Mamma til Michelle var 14 år og fortvilet, da hun oppdaget at hun var gravid med Michelle. Når man selv er mamma til tenåringsjenter, er tanken på gravide 14-åringer rett og slett skrekkelig. Men ut fra hva jeg kan se i bloggen, så har Mamma til Michelle selv en fantastisk mamma, som har støttet den unge tenåringsmammaen på alle måter. Mamma til Michelle framstår som en fin personlighet, og mot alle odds, ser hun ut til å klare mammarollen med glans. Michelle virker som ei fornøyd og harmonisk lita frøken, og Mamma til Michelle framstår som ei flott ung dame, som virker langt eldre enn sine snart 18 år. Riktignok har hun, etter min smak, litt høy merkefaktor på klær, sko og tilbehør til både seg og datteren, men det er hun jo heller ikke alene om. Jeg synes også hun deler litt vel mye på bloggen i blant, men hun står sikkert inne for alt, og det er jo slikt det blir lesere av.
 
I går så delte Mamma til Michelle at hun er gravid igjen, knapt 18 år gammel. I dag blogget hun at terminen er i desember, og at hun gleder seg, men at det også denne gangen var et uplanlagt svangerskap, som hun blir alene om. Jeg er jo 100 år gammel i forhold til Mamma til Michelle, og tenker umiddelbart at det burde være mulig å planlegge LITT bedre. I neste øyeblikk innser jeg at ting KAN skje uten at man har helt kontroll på det - alle er ikke som Fotballfrue - og det kan gå helt utmerket for det! Fikser man morsrollen som 14-/15-åring, når alle venninnene kun er opptatt av gutter, kjendiser, siste mote, at man får for lite lommepenger og ikke får sove lenge nok om morgenen når man blir vekket kl. 12.00, ja, så fikser man sikkert å bli tobarnsmor som 18-åring også. Så jeg ønsker Mamma til Michelle lykke til i svangerskapet, og ser frem til å følge denne modige tenåringsjenta videre.
 
Så har vi bloggen Vår lille Sara, som går rett i hjerterota på leseren. Her har vi en mamma og en pappa som aner fred og ingen fare da de venter sin førstefødte for vel ett år siden. Ut kommer søte Ruske-Sara med sine karakteristiske ansiktstrekk, og et sjeldent syndrom som kan være livstruende. Foreldrenes fokus er at Sara skal overleve alle de kritiske periodene, og vokse opp. Sara greier ikke å spise selv, hun får derfor mat i en knapp på magen, men kaster i perioder opp veldig mye. Foreldrene poster derfor glade blogginnlegg når hun har hatt perioder uten oppkast, og lagt på seg noen titalls gram. Ett steg nærmere å vokse opp. At hun er utviklingshemmet, nesten språkløs, og kanskje aldri vil kunne stå eller gå selv, tar de liksom bare med på kjøpet. De lever hver dag med tanken på at de kan miste barnet sitt, allikevel makter de å se de positive tingene, og glede seg over de små framskrittene. De har null kontroll på morgendagen og framtiden. Det ville Fotballfrue taklet dårlig. Mamma til Michelle hadde kanskje taklet det. Hun har jo opplevd svært uforutsigbare ting selv. Men med et barn med så store behov, bør man nok være to om omsorgen.
 
Foreldrene til Sara skriver om tegn-til-tale kurs som den naturligste ting i verden, de skriver om det med samme aksept som jeg ville gjort hvis jeg skulle på et kurs i flatbrødbaking. Sara går i barnehage, en veldig god en virker det som, og de har et velfungerende hjelpeapparat rundt seg, ser det ut til i hvert fall. Så midt oppe i en dramatisk familiesituasjon, er de begge i jobb, og de sørger for et voksenliv ved siden av de enorme omsorgsrollene de har for Sara. For ei stund siden delte de den gledelige nyheten at Sara skal bli storesøster! Hun får en lillebror, og de vet allerede at han ikke har samme syndrom som Sara. Dette er virkelig en beundringsverdig familie, som jeg gleder meg til å følge videre!
 
Så det å følge blogger folkens, betyr innsikt i mange ulike liv og skjebner. Det gir næring til å tenke på hva som er viktig og mindre viktig, og kan bety noe for egne valg. Ikke minst innebærer blogglesing økt menneskekunnskap, og det er kanskje det mest givende, når man selv jobber med mennesker hver dag!
 
Ha ei fin påske! :-)

2 kommentarer:

  1. Hei Anna Lene!
    Så hyggelig presentasjon av bloggene du følger! Selv leser jeg ikke blogger, klarer ikke helt å finne tida til det, men lurer på om jeg skal kikke innom disse andre to. :) Håper din påske har vært fin, vi har hatt deilige soldager med vår RuskeSara.
    Klem fra mamman til Vår lille Sara :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei!
      Jeg blogger alt for sporadisk, og derfor har jeg heller ikke vært inne og lest kommentaren din før i dag!
      Jeg må si det var utrolig hyggelig å høre fra deg, etter som jeg er inne på bloggen din flere ganger i uka, og nesten synes jeg "kjenner" dere alle tre (snart fire!) litt. :-)
      Jeg er full av beundring for hvordan dere takler hverdagen deres med et barn med ekstra behov, og hvordan dere gleder dere over små ting som de fleste andre tar som en selvfølge.
      Som spesialpedagog har jeg mange ganger følt behov for å "ta av meg hatten" for foreldre og deres innsats, men overfor dere, så føler jeg behov for å ta av meg hatten dobbelt opp! :-)
      Sara er heldig som har nettopp den familien hun har, og dere er heldige som har nettopp Sara! Maken til blid, sjarmerende og flott frøken, skal man lete lenge etter!
      Med bloggen din skaper du en forståelse for Saras diagnose, og barn med ekstra behov, som er unik og verdifull!
      Jeg gleder meg til å følge bloggen din videre, og ønsker Ruske Sara og dere foreldre ei solfylt tid mens dere venter på lillebror! :-)

      Klem fra Anna Lene

      Slett