Diagnoser

 

Vårt moderne samfunn har blitt så fullt av dignoser - på barn. Rettere sagt nevrobiologiske diagnoser. Over alt finner vi barn med diagnosen ADHD eller ADD, og Asperger og Tourette seiler opp som aldri før. OCD (tvangslidelser) er ikke så vanlig (enda), men den blir nok mer i vinden etter hvert.

 

Nå høres det sikkert ut som jeg er tvilende og negativ til diagnoser, men det er jeg IKKE! Jeg synes det er veldig viktig at disse diagnosene blir oppdaget hos barn som har dem, slik at barna kan bli møtt med rettferdige forventninger og riktig tilrettelegging. Etter mange år i skoleverket VET man at disse diagnosene er reelle, og man har mange ganger opplevd viktigheten av rett tilrettelegging.

 

Det jeg stiller meg undrende til, er årsakene til at så mange flere barn får de nevnte diagnosene nå, enn for et par tiår siden? Er svaret så enkelt som at vi har blitt flinkere til å oppdage og diagnostisere (underforstått at tidligere gikk mange udiagnostiserte gjennom barndommen)? Har normalitetsbegrepet vårt blitt så snevert, at stadig flere defineres som "unormale"? Eller er svaret at flere enn før faktisk har disse diagnosene? I så fall må vi kaste oss rundt og finne årsakene! Kosthold? Forurensning? Samfunnsstruktur? Familiemønster? Skolesystemet?

 

Eller er forklaringen på det høye antallet barn med nevrobiologiske diagnoser at noen er feildiagnostisert, mens årsaken til atferdssymptomene i virkeligheten er noe helt annet...? Vi har alle "Kristoffer-saken" friskt i minne, der årsaken til den lille guttens atferd ble forklart med ADHD. Noe som frarøvet Kristoffer hjelp for det som antagelig var det virkelige problemet i livet hans; stefaren og moren. Enda verre: ADHD-diagnosen ga stefaren til Kristoffer spillerom nok til å ta livet av den stakkars gutten.

 

Den såkalte "Alvdal-saken" rystet - om mulig - den norske folkesjela enda hardere. Fordekt bak autismediagnoser på begge de yngste barna sine, kunne "Alvdal-mora" og vennene hennes drive et sjokkerende systematisk misbruk. Det var tydeligvis få som tenkte på at de to barnas avvikende atferd kunne skyldes noe alvorlig galt i barnas oppvekstmiljø. De var jo diagnostisert, må vite! Når hele Norge i ettertid ble kjent med at også kvinnens eldste datter hadde blitt systematisk misbrukt i årevis før Alvdal ble satt på kartet, satte Ola Nordmann brunost-skiva i halsen. Kanskje delvis fordi det viste seg at denne jentas signaler til omverdenen ble forklart med Asperger?

 

I voksen alder har man ikke funnet grunnlag for å opprettholde Asperger-diagnosen hennes. Så etter en begredelig oppvekst var hun faktisk "heldig"; hun er en av få som har vokst av seg diagnosen Asperger syndrom...! For alt jeg vet, kan Kristoffer ha hatt ADHD og "Alvdal-barna" kan ha fylt alle kriterier for både autisme og Asperger. Poenget mitt er at hvis barn har en diagnose, ser det ut til at diagnosen blir en slags knagg man kan henge alle slags symptomer på og forklare alt med. En knagg som gir oss skylapper og hindrer oss i å se skogen for bare trær. Og det er skummelt det!

 

Og nesten enda verre: Tenk om symptomene til noen av disse diagnostiserte barna utelukkende skyldes kårene de lever under, og at de egentlig ikke har noen diagnose? Da gis disse barna en falsk "merkelapp", og forklaringen på atferdsvanskene blir lagt til barnet selv, mens årsakene egentlig er å finne i barnets miljø. Dette er jeg bekymret for: At det kanskje går barn rundt med diagnoser på vegne av familien og oppvekstmiljøet sitt. Barn der atferden feilaktig forklares med forhold i individet selv. Barn som aldri får den hjelpen de har krav på, fordi symptomene aldri blir sett på i et større perspektiv.

 

I norsk skole har vi de siste 10 årene gradvis innført systemperspektivet. Enkelt forklart betyr det at vi ser etter forklaringer i elevens læringsmiljø og omgivelser, når en elev har manglende læringsutbytte og/eller psykososiale vansker. Vi leter ikke automatisk etter forklaringer i individet selv, men plikter å se etter årsaker i systemene rundt eleven. Dette har vært svært fruktbart i skolesammenheng, og de fleste lærere har fått seg noen overraskelser i.f.t. f.eks. klasseledelsens og klassemiljøets betydning. Vi har oppdaget årsaker og sammenhenger vi tidligere ikke hadde tenkt på, og som i noen tilfeller ikke egentlig har noe med den aktuelle eleven å gjøre i det hele tatt!

 

Det betyr på ingen måte at norsk skole yter rettferdighet til alle. I "Kristoffer-saken" sviktet også skolen, og jeg har stilt meg spørsmål om skolens rolle i Alvdal. Dette er bare to eksempler, blant mange - garantert! Både inkompetanse, unnvikenhet og små forhold, kan være årsaker til at skoler ikke melder bekymring til barnevernet. Det samme gjelder hvis skolen opplever å ikke bli "møtt" på sine meldinger. Det er viktig å huske på at barnehage/skole SKAL melde bekymring til barnevernet ved omfattende atferdsvansker, da atferden kan være signal på noe galt på arenaer rundt barnet, arenaer barnehagen/skolen ikke har myndighet til å bevege seg inn på. I begge de omtalte sakene sviktet også barnevernet, så i likhet med skolen, har barnevernet også fortsatt en vei å gå.

 

Men hva med PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste - et tilbud i hver kommune), BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk - under sykehusene) og habiliteringstjenesten (også under sykehusene)? Er dette instanser som forsøker å jobbe like systemrettet som skole og barnevern? Jeg VET ikke, så derfor stiller jeg et åpent spørsmål. Det jeg imidlertid vet med 100% sikkerhet, er at BUP og habiliteringstjenesten tar seg av det meste av diagnostiseringen av de nevnte diagnoser i Norge. Derfor tenker jeg at det er ytterst viktig at disse instansene også tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til den avvikende atferden, FØR en diagnose blir satt. Derfor tenker jeg at disse instansene har et ekstra stort ansvar i.f.t. å avdekke alarmerende forhold i barns hjemmemiljø.

 

Jeg velger å avrunde innlegget med et interessant tallmateriale fra www.forskning.no, publisert 2. oktober 2013. Tallmaterialet er for årene 2008-2011. Prosenttallene referer til den andel barn som er registrert med en av tilstandene i ett eller flere av disse årene: Langt flere barn i Telemark enn i Vest- Agder har en autismespekter-diagnose (her befinner Asperger seg). For autismespekter-forstyrrelser er variasjonen mellom fylkene fra 0,3 prosent (Vest-Agder) til 1,5 prosent (Telemark). Landsgjennomsnittet er en forekomst på 0,6 prosent. Ved siden av Telemark befinner også Oppland, Østfold, More og Romsdal, Vesfold og Rogaland seg over snittet. Også forekomst av ADHD varierer betydelig mellom landets fylker. Fra 1,1 prosent (Vest-Agder) til 3,5 prosent (Aust-Agder). Her er gjenomsnittet 2,0 prosent. Også Telemark, Sør-Trøndelag, Finnmark, Troms og Vestfold Rogaland, Hedmark og Nordland er over snittet.

Om man er flinkere til å oppdage og diagnostisere i enkelte fylker, tør jeg ikke mene noe om. Ei heller om normalitetsbegrepet er snevrere i noen fylker. Heller ikke tør jeg mene noe om det finnes "opphopning" av barn med diagnoser i enkelte fylker. Og jeg tør definitivt ikke mene noe om enkelte fylker feildiagnostiserer mer enn andre. Det er tryggest å støtte seg til det forskerne bak studien har endt opp med, og det taler i grunnen for seg: De tror at de til dels store variasjonene kan tilskrives ulike måter å diagnostisere på. Dessuten antydes det at det diagnostiske ansvaret er spredd på så mange enheter at utøvelse av skjønn får betydning.

 

Det er derfor på sin plass å gjenta seg selv: Det er ytterst viktig at de utredende instansene tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til avvikende atferd, FØR en diagnose blir satt. 

 

Amen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



Statusoppdatering ved slutten av et år

 

2013 går mot slutten, og det har vært et begivenhetsrikt år - på godt og vondt!

♥

Min kjære bestemor - og siste gjenlevende besteforelder - ble brått syk og døde i april.

♥

I mai ble eldstejenta vår konfirmert, og midt i sorgen ble det en flott dag!

♥

Da sommerferien kom var det kroken på døra for skolen jeg har arbeidet ved siden 1997. Den ble nedlagt og gikk over i historien. 

♥

Vi innledet sommerferien med en familietur til Stockholm med de tre besteforeldrene til jentene. Tre generasjoner på tur!

♥

Da vi kom hjem startet mannen i ny jobb, etter å ha jobbet i samme firma siden 1992.

♥

Vi var på sommerferie i Paris med to andre familier som vi har det mye moro sammen med.

♥

I august fikk jeg ny arbeidsplass; en fire ganger så stor skole i samme kommune som "gamleskolen".

♥

Yngstejenta vår begynte på ungdomsskolen, og eldstejenta vår startet opp sitt siste år i grunnskolen.

♥

Ene hunden vår - Talina - ble alvorlig syk, og vi trodde vi skulle miste henne. Heldigvis ble en operasjon redningen, og hun er seg selv igjen.

♥

Vi jentene i familien fant ut at hundesport er noe vi vil drive med alle tre, så dermed kom en ny Cavalier inn i livet vårt; ett år gamle Charlie.

♥

Eldstejenta vår trådde forkjært på en stein på gårdsplassen, og fikk brudd i ankelen.

♥

Hesten vår - Lotta - fikk hjertesvikt, og måtte gå over til de evige gressmarker.

♥

Og så kom jula!

 

 

Dette har vært et år med en del motgang og utfordringer, men samtidig har det også vært et lærerikt år med mange gode opplevelser.

*

Som barn ønsker man at alle dager skal være gode, men som voksen er det å oppleve motgang en del av en normal hverdag.

*

Utfordringen er å gå fra barn til ungdom, og fra ungdom til voksen, og lære seg å takle en gradvis økende mengde utfordringer som man har ansvar for å løse.

*

Tidligere syntes jeg denne overgangen kunne være vanskelig til tider, men etter at jeg fylte 40, skjedde det noe positivt.

*

Jeg ble mer kjent med meg selv, ikke så opptatt av hva andre mener, mer aksepterende overfor egne sterke og svake sider, og bedre til å takle motgang.

*

Derfor har 2013 vært et godt år tross alt, selv om latter og tårer i perioder har gått hånd i hånd!

 

 

Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ser fram til alt 2014 har å by på for meg og mine:

♥

Jeg er konstituert som assisterende rektor ved skolen "min" fra 20. januar.

♥

Fra januar tar jeg også opp igjen masterstudiene mine, slik at jeg snart kan bli ferdig med "master i tilpasset opplæring".

♥

Eldstejenta vår skal avslutte 10 års skolegang, og starte på videregående skole.

♥

Hun skal også ta førerkort på scooter.

♥

I tillegg skal hun på skoletur til Praha og språkreise til USA.

♥

I sommerferien skal yngstejenta både på ukeskurs i agility og konfirmantleir.

♥

Vi planlegger også en tur til Italia, med de to samme familiene som vi var i Paris sammen med i år.

 

 

Ut over dette vet vi ikke hva 2014 vil bringe, men vi får ta det som det kommer!

Det er liksom selve livet det! ;-)

 

God jul! :-)

 

 

'

 

 

 

 

 

 

Hele folket i arbeid!

 

I dag kommer et innlegg om et betent tema. Innlegget mitt vil nok gi tommelen opp hos noen av mine lesere, mens andre vil bli provosert. Men det får jeg bare tåle. Det er en konsekvens av å mene noe - og stå fram med det. Det jeg skal skrive om nå er noe jeg har tenkt på ei stund.

 

Jeg er bekymret for det høye antallet voksne mennesker i dette landet som ikke forsørger seg selv. Når det er sagt, må jeg få understreke at jeg er sosialist. En sosialist som er veldig glad for at vi bor i et land med svært gode velferdsordninger. Både svangerskapspermisjon, sykepenger og ledighetspenger er blant de velferdsordninger jeg synes er viktige.

 

Jeg er imidlertid bekymret for alle de voksne menneskene her i landet som aldri kommer seg ut i arbeidslivet, eller tilbake til det etter sykdom/skade. Jeg har stor respekt for at man i perioder kanskje ikke makter å arbeide, eller at man ikke kan fortsette i sin gamle jobb/sitt gamle yrke. Men man skal være temmelig redusert for ikke i det minste å kunne jobbe èn time i uka.

 

Når vi vet at det er både rullestolbrukere, mennesker med flere lemmer som mangler, kronisk syke, og utviklingshemmede som er i jobb, så sier det mye om hva som er mulig, og at det handler om å se etter de rette løsningene. Antagelig trenger vi også en holdningsendring i rike Norge.

 

Vi har uendelig med offentlige oppgaver som er uløste, og de kommer til å forbli det, fordi kommunene snart ikke har råd til mer enn det høyst nødvendige. Mange av de som per i dag ikke er i jobb, kunne ha lest for eller trillet tur med beboerne på aldershjem. De kunne ha stelt kirkegårder som holder på å gro igjen. De kunne ha hjulpet til med noen ekstra sett med hender i kunst og håndverkstimene på skolene. De kunne ha satt bøker i hyllene på biblioteket. For å nevne noe.

 

Dette hadde avhjulpet skrikende behov i offentlig sektor, og mottakerne av ulike støtteordninger fra NAV hadde fått gitt noe tilbake til samfunnet. Dette hadde gitt en helt annen mestringsopplevelse og følelse av å være nyttig, enn det å "gå hjemme". I tillegg kunne kanskje noen på denne måten oppdaget nye yrker eller arbeidsplasser de kunne tenke seg å prøve, og dermed kommet seg tilbake til arbeidslivet.

 

Jeg vil påstå at det normale er å arbeide og forsørge seg selv, når man er i yrkesaktiv alder. Selvfølgelig med høyde for evt. svangerskapspermisjoner og sykemeldinger, noe de fleste opplever i løpet av yrkeslivet. Noen få av oss har av helsemessige årsaker ikke mulighet til å jobbe, og disse skal vi ta godt vare på! Problemet er bare at nå øker den andelen som skal tas vare på av det offentlige, mens den andelen som arbeider og skal holde hjulene i gang, er synkende.

 

Dette er både skremmende og uholdbart, og vi kan ikke ende opp med et land der det etter hvert nesten ikke lønner seg å jobbe, og de arbeidende må betale mer og mer i skatt til fellesskapet! Jeg velger å avslutte der jeg startet: Jeg er sosialist, men mener Norge har utviklet seg til å bli oversosialistisk, i den forstand at det snart ikke finnes èn god grunn for å forsørge seg selv og stå på, fordi vi blir så godt tatt vare på uansett.

 

Dette må snu, og vi må jobbe med holdninger helt ned i barneskolealder. Barna må lære seg å yte en innsats, stå på og gjerne bli slitne. Det er ikke farlig hverken å bli sliten eller måtte utføre kjedelige plikter! Det er heller ikke farlig å gå på skolen om man føler seg litt skrall en dag. Den beste måten å lære dette på, er kanskje at foreldrene går foran som gode eksempler.

 

I tillegg er det (igjen) på tide å se på innholdet i norsk skole, ikke minst med tanke på frafallet i videregående skole. Skolen må ha noe å tilby alle de som ikke er så teoretisk sterke, og tilby et praktisk løp som kan føre ut i yrkeslivet.

 

Jeg alene klarer ikke å snu dette, og ikke har jeg tenkt å prøve heller! Men jeg håper jeg kan ha satt i sving noen tanker hos dere lesere i alle fall! :-)

 

 



Snart to måneder siden sist!

 

Det har gått altfor lang tid siden forrige gang jeg blogget, og jeg vet at det er både kjedelig og irriterende for de som følger meg. Selv blir jeg kjempeirritert når de bloggene jeg følger står stille dag etter dag. Men jeg har en forklaring da, selv om den ikke skal være noen unnskyldning. Det blir omtrent som ADHD - den er en forklaring på ting og tang, men skal selvfølgelig ikke være noen unnskyldning for de som har det. ;-)

 

Min unnskyldning (ehh: forklaring) for meget laber bloggvirksomhet denne høsten, er at det har skjedd så mye hele tiden! Jeg visste at det kom til å bli en slitsom høst i ny jobb, men akkurat hvor mye jeg skulle komme til å arbeide, er jeg egentlig glad jeg ikke var klar over. Tror nesten jeg må vie et eget blogginnlegg til jobben senere. 



 

Det har vært travelt hjemme også. Det startet med en syk hund, som etter hvert viste seg å være på vei til å få livmorbetennelse. Livmora måtte ut, og det ble derfor en stor operasjon på vår kjære Talina. Heldigvis har vi forsikring på hundene våre, og heldigvis har hun blitt seg selv igjen - og vel så det. Vet ikke om hormonene løper litt løpsk med henne, eller om hun bare la seg til noen nye vaner da hun var syk, men nå ligger hun i hvertfall i sofaer og senger med en like selvsikker mine som Ludvig 14. :-)

 



 

Mens bikkja altså lå med en mage snarlik et korsstingbroderi, trådde eldstejenta forkjært på en stein på gårdsplassen, og fikk brudd i ankelen! At det skulle være så fort gjort å brekke noe hadde jeg aldri trodd, men nå vet jeg altså bedre. Hun er gipset fra kne til tær, men er heldigvis ca. halvgått med gipsen, og bruddet gror fint. Takk og lov! Synes hun har blitt veldig flink til å håndtere både rockefoten og krykkene, men det er jo ikke til å stikke under en stol at ting er tungvindt, og at hun trenger en del praktisk hjelp.

 



 

Den som ikke har noe å gjøre må skaffe seg noe å gjøre, og da er greia å kjøpe seg en tredje hund! Vi hentet 11 måneder gamle Charlie for å ha ham på prøve, men han blir her - for å si det sånn. ;-) Yngstejenta har ingen andre hobbyer enn agility nå, og det er begrenset hva man kan forlange av to seks år gamle hunder som har gått på stas hele livet. Som de moderne og framtidsrettede foreldrene vi er ;-), tenkte vi derfor at hun skulle få "nytt materiale" å jobbe med. Det er NÅ hun er interessert og fortsatt er nok hjemme til å dyrke hund som hobby, derfor tro vi altså til med en tredje hund, selv om jeg egentlig hadde sagt at jeg ikke skulle ha tre hunder igjen (mamma`r sier mye rart). I tillegg ønsker eldstejenta å begynne med lydighet når hun er på beina igjen, så da skal Charlie få bruke hodet sitt på mer enn å drepe doruller. ;-)



 

Og plutselig en kveld fikk vi en trist telefon. Fjordingen vår Lotta (som de siste årene har bodd i en stall i nærheten av oss), hadde blitt syk. Hjertet var i ferd med å svikte, og den eneste rette avgjørelsen var å la henne slippe. Det er vondt å skulle bestemme over liv og død, men vi hadde egentlig ikke så mye valg, så lenge dyrevelferd og verdighet har førsteprioritet. Nå springer Lotta på de evige gressmarker. Jeg er glad hun ikke bodde hjemme hos oss de siste åra, for tomrommet etter en hest blir stort på alle måter. Ettersom hun ikke bodde hjemme så hadde vi et slags avstandsforhold til henne, men det er rart allikevel - at kapittelet Lotta er over. Det er jo henne eldstejenta har ridd på og stelt med, når hun har vært i stallen.



 

Ja, det var litt om hva som har opptatt meg de siste ukene. Forhåpentligvis blir det mindre dramatikk i den søte adventstid, slik at jeg har overskudd til å blogge litt oftere.

 

Ha en fin kveld!



Sorg og nostalgi

 

 

(www.rolv.no)

 



Høst er tiden for ettertanke og nostalgi. For meg er høsten fin og spesiell, og det nærmeste jeg kommer en favorittårstid. Den er spesiell for meg fordi den også var favorittårstiden til min kjære bestemor, og dette er første høsten uten henne. ♥♥♥

 

Jeg har funnet ut at sorgprosessen er som en berg-og-dal-bane. Fra hun brått ble veldig syk og døde i vår, og fram til nå, føler jeg at sorgen har kommet og tatt meg igjen flere ganger. Etter uker med glede og godt humør, sitter den plutselig der igjen, i form av en klump i magen og en klump i halsen, fulgt av mange tanker og minner. Det er tydelig at hjernen jobber mye "på egenhånd", for jeg husker plutselig fine ting som jeg ikke har tenkt på på mange år.

 

(www.pointblog.no)

 



Bestemor var nok det nærmeste jeg kunne kommet en klippe, og hun innebar så mye trygghet. Jeg var hennes eneste barnebarn, så ikke minst tilbragte vi mye tid sammen. Men minst like viktig for meg, var nok følelsen av å være forstått. Vi var ganske like, bestemor og jeg. Vi hadde sammenfallende holdninger og verdier, og hun var forut for sin generasjon i forhold til toleranse. Vi delte humor, og vi delte en del interesser.

 

Jeg tenker at mye av henne får lov til å leve videre, gjennom alt hun har lært meg av smått og stort gjennom årene, og gjennom det mennesket hun har bidratt til å gjøre meg til. Og det er godt. Samtidig er det veldig sårt å tenke på at hun representerte ei tid som snart er borte. Hennes generasjon så sikkert ikke på tilværelsen sin som bare enkel og grei, men for meg representerte bestemor og hennes generasjon ei trygg og ukomplisert tid, som jeg skulle ønske vi hadde mere av nå som jeg er voksen.

 

(www.nationen.no)

 



Hun hadde hjemmelaget mat fra bunnen av. Hun brukte klærne, møblene og tingene sine til hun trengte nye, og til dyrere ting hadde hun gjerne spart ei stund. Hun representerte fysisk arbeid, enten det var å stå på potetmaskin eller hogge ved. Hun tok seg alltid tid til det som var viktig, som for eksempel å lese for meg eller ta en kaffekopp med en av søsknene sine, selv om hun hadde husarbeid som ventet. Hun hadde en god balanse mellom å ha et rent og ryddig nok hus til at det var representabelt, men aldri så strøkent at det tok fokuset hennes vekk fra viktigere ting. Hun hadde omsorg for to- og firbeinte rundt seg, og viste det stadig gjennom handling. Hun var en del av en stor søskenflokk, der samholdet også ble meg til glede.

 

Jeg er trist og bekymret over at så mye fra denne tida er borte. I dag stresser vi slik med jobb og alt annet vi skal rekke, at familiemedlemmene knapt rekker å spise middag sammen. Mye handler om å skaffe seg alt vi har lyst på, og tror vi trenger, for å henge med. Dermed må vi jobbe enda mer, for å kunne finansiere alle disse tingene. Vi har kropper som brukes alt for lite, og de flinkeste trener for å kompensere for dette. Men treninga tar jo også av den dyrebare tida vår. Hodene våre derimot, de er slitne. De er så slitne at spenningshodepine, nakke- og ryggproblemer og psykiske problemer, har erstattet gamledagers slitasjegikt og krokete rygger. Vi har det så travelt i våre moderne liv med alle hjelpemidler, at vi har mindre og mindre tid til det gode menneskelige samværet, og alle er seg selv mer og mer nærmest.

 

(www.dyrerettighetsaktivisten.com)

 



Jeg synes det er trist og skremmende, og jeg vil egentlig ikke være med på å lage et slikt samfunn for barna mine. Allikevel er jeg med på karusellen, jeg som de fleste andre. Og hvordan skal man klare å bremse utviklinga? Ta andre valg? Det er i alle fall ikke lett alene, så man må i hvertfall stå flere sammen. Allikevel tror jeg det er vanskelig, og det gjør meg litt motløs. Hadde bestemor vært her nå, ville jeg snakket med henne om tankene mine. Det er hun ikke, og da blir det bloggen som får dem. Kanskje kan jeg nå minst ett annet menneske med tankene mine i dag, og da er det en fin høstdag allikevel!

 

Mens jeg satt og skrev dette innlegget, banket det på utgangsdøra. Utenfor sto det to søte unge damer fra Jehovas vitner, som lurte på om jeg hadde tenkt på all urettferdigheten i verden. Jeg måtte jo si som sant var, at det hadde jeg jo. Jeg unnlot å fortelle dem at jeg i grunnen satt og tenkte på den akkurat nå, for da hadde jeg nok måttet be dem inn. For meg er nok ikke Jehovas vitner svaret på spørsmålene mine, men det var pussig at de skulle dukke opp når jeg var midt i grublerier over eksistensielle spørsmål!

 

(www.bjorstad.wordpress.com)

 

Ønsker alle en fredfull søndag!

 



 

 



Om USA - og om å tøye grensene sine

 

Jeg skal IKKE til USA, selv om det kanskje kan se slik ut på dagens overskrift.

Nei, til det er flyskrekken min alt for stor (enda).

Men eldstejenta mi skal! Til sommeren! I fire uker!

 

Hun skal på språkreise,

og jeg synes det er rart å tenke på at jeg har fått så store barn!

Til sommeren er hun 16 år,

og da er det faktisk bare to år igjen til hun er myndig -

og i stor grad kan gjøre som hun selv vil.

 

Alllikevel får jeg sommerfugler i magen,

ved tanken på å sende henne alene "over there".

Skjønt alene er hun ikke da. :-)

Hun reiser sammen med to gode venninner,

en haug med andre ungdommer fra Norge og andre land i Europa,

og en håndfull voksne, rutinerte ledere.

 

Allikevel blir dette første turen hennes uten pappa og mamma,

bortsett fra leirskolen på 7. trinn og konfirmantleiren i fjor sommer, da. ;-)

 

 ♥♥♥

 

Når jentene mine nærmet seg slutten på barneåra,

og det var på tide å slippe mer og mer taket i takt med at åra gikk,

bestemte jeg meg for en ting:

 

Det JEG eventuelt måtte være redd for,

skal aldri få begrense jentene våre i deres livsutfoldelse. 

Det er jo ikke MEG det handler om når for eksempel eldstejenta vil på språkreise -

det er HENNE!

 

Det er ikke MEG,

med min flyskrekk, småredsel for overfall, bortføring og annen elendighet,

dette handler om.

 

Nei, det er HENNE,

 med hennes reiseglede, ønske om å oppleve andre land,

og spenning over å snakke engelsk i fire uker,

dette handler om!

 

♥♥♥

 

Dette innebærer å gå noen runder meg seg selv og mammahjertet sitt.

Det innebærer å tåle og føle på egen redsel, på grunn av mangel på kontroll.

Dette innebærer å gi sine barn den friheten de trenger,

for å utvikle seg til selvstendige mennesker.

 

Og det innebærer å huske på at man ikke eier sine barn!

Man har dem bare til låns - og det i de viktigste åra i livene deres.

 

♥♥♥

Bare et tastetrykk unna...

 

 

Nå har jeg så mange tanker om bruk av sosiale medier, at jeg bare må dele dem. Til glede for noen, og til ergrelse for andre, antagelig... Men slik er det med meninger; alle er ikke enige i dem! :-)

 

Vi drukner i måter å kommunisere på; Facebook, Twitter, Instagram, Kik, Snapchat... SMS og MMS nevner jeg ikke en gang, for de er så gamle kommunikasjonsformer, at hadde de vært biler, så hadde de vært å regne som T-Forder.

 

Det er masse positivt med alle disse mulighetene for kommunikasjon. Man kan holde kontakt selv om avstanden er stor, beskjeder kan bli gitt raskt og til mange samtidig, for mennesker uten særlig sosialt nettverk kan dette være måten å øke nettverket på, og ikke minst er det gratis! Masse fordeler, og det er vel disse vi stort sett velger å se.

 

(www.idg.no)



 

Men her kommer noen av ulempene, som jeg enten har oppdaget selv, blitt fortalt om av andre, eller lest om. Noen av dem er ganske alvorlige, synes jeg.

• Mange, og det gjelder alle aldersgrupper, er innom mobilen eller pc-en flere ganger i timen, for å sjekke om det har skjedd noe nytt som de bør få med seg. Mobilen sjekkes i bursdager og konfirmasjonsselskaper, på skolen, ved middagsbordet, og når man kommer ut av dusjen. Man er redd for å gå glipp av noe, og dette må da medføre et betydelig stress?

• Beskjeder blir gitt og avtaler inngått på ulike elektroniske arenaer, og gjerne samtidig. Er du ikke "på", eller "på" ofte nok, kan det hende du står der når toget går, selv om ingen med vilje forsøkte å sette deg igjen. Synes en klok BUP-ansatt har sagt det så fint: Det er ikke alle barn og unge som henger med på det sosiale tempoet, fordi de rett og slett trenger noe mer tid. Dette kan etter hvert skape store problemer for dem.
•                                                 

(www.havheksa.no)

• Vi vet at kroppsspråk og ansiktsmimikk er en viktig del av kommunikasjonen mellom oss mennesker. Elektronisk kommunikasjon er stort sett strippet for dette, og da står man igjen med ORDET, og kanskje en eller annen smiley - eller kanskje enda verre; ikke en eneste smiley i det hele tatt. Denne typen kommunikasjon gir grobunn for misforståelser, er vanskelig å forstå for mange, og kan være ganske fattig sammenlignet med den gode samtalen.

• Noen lever livet sitt på nettet. En unik mulighet hvis man av ulike årsaker er avskåret fra å delta på ting ute blant folk, men en forferdelig løsning for de som absolutt burde hatt menneskelig kontakt. At man kan leve livet gjennom en skjerm når man vil på døgnet, mens resten av samfunnet suser forbi utenfor, kan umulig være bra.
• 
  
  

   

  
  

                                 (www.hildewibe.blogspot.com)                          

• Man kan utestenge eller mobbe andre på mye mer "effektive" måter enn før. Gjennom et tastetrykk kan man spre ubehageligheter kjapt og til flere mottakere. Da jeg var ung ville det tatt dager å spre det samme, da vi måtte bruke hustelefonen, sende lapper eller sykle til hverandre for å få snakket. Utestenging kan man enkelt få til, uten at man får "tatt" noen for det. Det er for eksempel bare å "glemme" noen når man sender hilsener, eller inviterer til felleschat.

• Spredning av nyheter skjer også svært effektivt via sosiale medier. Ulykker formidles omtrent før ambulansen har kommet fram, og RIP-hilsener legges ut nesten før nærmeste familie, venner og kollegaer er orientert om dødsfallet. Det ser ut til å være så viktig å være først, at jeg tror nesten det må være utlovet en premie for de raskeste, uten at jeg har fått det med meg.
• 
  
  
(www.webpsykologen.no)

• Også har vi de som legger ut alt mulig, uansett hvilket humør de er i, og etterpå blir fortørnet over at andre "sladrer" om ting de legger ut på sine sosiale nettverk. Jeg tror ikke disse har forstått at sosiale nettverk nesten er for offentlige å regne, og at ting man legger ut, må være ting som tåler dagens lys. Er det ting man ikke kan tenke seg å si høyt i køen på Kiwi, så bør det heller ikke skrives på for eksempel facebook. Profilene og sidene våre på sosiale nettverk må betraktes som "utstillingsvinduene" våre, og dit setter man ikke bilder eller utsagn man etterpå ikke vil forbindes med.    

Utviklinga av kommunikasjonsformer går rivende fort, og vi voksne må bare innse at vi ikke henger med på alt. Dermed mister vi også litt kontrollen over hva våre håpefulle holder på med. Vi SKAL jo ha mindre og mindre oppsyn jo eldre de blir, men noen ganger trenger barn og unge veiledning. Vi har vel fått et godt bevis for akkurat det de siste dagene: Når ikke en godt voksen politimann har forstått rekkevidden av det han legger ut på facebook, så kan vi ikke forvente at alle barn og unge gjør det.  

 

(www.forskningsradet.no)