Rock`n roll!

Nå skal jeg skrive om et problem som gjelder mange damer, men som svært få snakker om. Og enda færre skriver om det på nettet, slik at ALLE kan lese om det. De som nå gleder seg til intime betroelser om uregelmessige blødninger, eller gode tips mot nedsunken livmor, kommer til å bli skuffet. SÅ spenstig er problemet ikke. Problemet jeg tenker på er rullestrømpebukser.

Dagligvarebutikkene og klesbutikker flommer over av nylonstrømpebukser av ymse slag. Noen til hverdags og noen til fest. Med kile, uten kile. Med forsterket tå, uten forsterket tå. Med og uten hold-in-effekt. Hold-in variantene er verstingene.

Verken strømpebukseprodusentene eller vi forbrukere, kan ha fulgt særlig godt med i naturfagtimene, da temaet var masse. At et legemes masse er konstant, må åpenbart ha gått oss hus forbi. Med naiviteten til et barn, tror vi at en muffinsmage kan forkles som vaskebrett, ved hjelp av en nylonsak til 70 kr. Herlighet, hvor lettlurte kan vi egentlig bli? Det må helt klart være noe galt med hukommelsen vår også, for vi går på nylontrikset igjen og igjen. Vi skal ha for å ikke gi opp!

Når man endelig har iført seg nylonhylsteret, etter minutter med angst for at neglene skal bore seg tvers gjennom stoffet, starter moroa. Strømpebuksa er så trang at levra har byttet plass med milten, og tynntarmen er plutselig der tykktarmen en gang var. I og med at naturlovene sjelden endrer seg, er det fortsatt slik at et legemes masse er konstant. Derfor må det som dyttes inn ett sted, tyte ut igjen et annet sted. Dermed har man plutselig en ny bilring - denne gangen oppå ribbeina, hevelser på ryggen, eller hvis man er riktig heldig; tre pupper.

Selv om dette umulig kan være særlig flatterende, er i alle fall magen flat, og man er klar for å innta begivenhetene! For å unngå at den sprengte strømpebuksa glir ned, må man gå helt rak i ryggen, med veloverveide steg. Men så skjer det at man må gjøre det fatale; å bøye seg framover. Hunden skal ha klapp, du skal dra på deg en støvlett, eller du har rett og slett mistet noe på bakken. Dermed høres et velkjent "brrrt", og strømpebuksa har på et tidels sekund rullet seg ned og under magen.

Magen jubler, pusten går lettere, og strømpebuksa smiler sikkert, over å ha blitt permittert fra den anstrengende jobben som fengselsvokter på sikret avdeling. Strømpebuksa ligger nå som en godt gjemt rull under magen, og du står akkurat og gratulerer brudeparet, skal til å ta en solid bit av dåpskaka, eller har nettopp tatt de råeste movsene på dansegulvet ever.

Diskret må du prøve å rulle nylonhylsteret opp og over magen igjen, før noen oppdager at vaskebrettet egentlig er en vaskeball. Men uansett, så blir opprullinga like elegant som en elefant i en porselensbutikk. I tillegg til opprullinga, trenger du egentlig å ta tak i hvert strømpelår også, etter tur, og strekke benet ut, samtidig som du drar stoffet opp. Det er litt vanskelig å gjøre dette uten å bli mistenkt for å være full, skjør i toppen, eller full av tics. Og slik går timene i begivenhetenes verden. Toalettet er hyppig frekventert, for her kan man dra opp kjolen og leke sprellemann, uten at diverse rykter begynner å gå.

Vel hjemme, lurer man på hvorfor disse geniale strømpebuksene ikke holder det reklamen lover. Ingen reflekterer over at modellene i reklamene er damer ala Fotballfrue, som aldri har vært i nærheten av å ha behov for hold-in. Når hoftebeina er det mest utstikkende i fronten, bortsett fra puppene, er det ikke noe problem å få hold-in strømpebukser til å sitte godt. Problemet er bare at da har man heller ikke behov for hold-in strømpebukser. Artige greier!

Om Petter Northug og sånn

"Forrige uke er et sammensurium av bilkjøring, makeup, hårspray, blitz og møter for min del". Nei, dette er ikke et sitat fra Petter Northug. Det er selvfølgelig Fotballfrue som lever i et sammensurium av stress og glam.

Skjønt Petter Northug har vel også vært delvis glamorøs i perioder, selv om stress kanskje er det som har preget ham sterkest de siste timene. Stress med å komme seg fort nok hjem fra byen - i bil. Stress med å forsere siste biten hjem - til fots. Stress med et sannhetssøkende politi. Og stress med medier som står klare til å lage langrennsløper-frikassè av ham, før han er avlivet.

Jeg synes Northug alltid har vært en oppblåst testosteronbombe, med et ego så provoserende stort, at han for lengst hadde vært banket i fargene til flagget til Marcus Hellner, hvis det ikke hadde vært for at han var uslåelig i Ola Nordmanns stolthet nummer èn; langrennssporten.

Alle vet at jeg ikke kan noe om langrenn, men tross en travel vinter, har jeg ikke kunnet unngå å forstå at noe rart har skjedd med Northugs skikarriere. Når han er mer på TV på grunn av Coop-reklamen sin, enn han er på TV på grunn av idrettsprestasjoner, så skjønner man at noe skjer. Å bokstavelig talt bli så forbigått av et landslag man selv har valgt å forlate, hadde gjort noe med gambleren i noen og enhver av oss.

For et talent som har oppført seg som en supernova, blir fallhøyden fra stjernehimmelen smertefullt stor, og man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at Petter ikke har hatt noen god vinter og vår, hverken i offentligheten eller hjemme i skibua. Når han runder av sesongen med å smelle millionkjerra si i autovernet mens promillen herjer, for så å stikke av som en feig guttunge, er fiaskoen komplett.

Medier av alle slag gikk da også av skaftet, og Brå`s stavbrudd ble plutselig redusert til en bisetning fra fortida. I hele går halset journalister rundt i Trondheim som losende jakthunder, men det eneste de fant var et brekt kragebein. Det var jo for pok(k)er ikke blod en gang! Endelig fikk man noe å ta Northug for - trønderen med oppfordringen om å la menn være menn! Glemt var den tyske frisøren fra Vestlandet, som antagelig er tatt av dage. Og glemt var landsbyen i Afghanistan som ble begravd av jordras. For å nevne noe.

Jeg er av den oppfatning at fyllekjøring er en creepy ting, begått av langsomttenkende individer uten ryggrad, eller evne til å tenke konsekvenser verken for seg selv eller andre. Med andre ord ingen du hadde ansatt, giftet deg med, eller gitt noe særlig ansvar. Jeg fordømmer promillekjøring uavhengig av navn og status. Slik sett stiller Northug i samme kategori som alle andre som begår samme lovbrudd. Hverken mer eller mindre. Juridisk sett.

Men samtidig er det kanskje litt annerledes med Petter Northug, enn med Herman Hvermansen. Northug er et forbilde for mange barn og unge i og utenfor langrennssporet, og han er dermed i en posisjon der han har enorm påvirkningskraft i forhold til holdninger. Han har solt seg i glansen som "kongen", og slikt forplikter. Så på et eller annet moralsk vis, blir det liksom et lite hakk verre at Northug kjører i fylla.

Hovmod står for fall, og  hvis det var "langt igjæn te` Royal Albert Hall" for sambygdingen Alexandersen, er det enda lengre mellom spillebordet i Las Vegas og verktøykassa på Ilseng. Det vil kongen snart erfare. Da kan han slikke sine sår, og erkjenne at tross noen megadigre riper i
(bil)lakken, så gikk dette utrolig bra. Å grisebanke en så solid bil uten annet enn et todelt kragebein som resultat, må være som å vinne i poker. Dette er en "once in a lifetime"-sjanse, så Lotto behøver ikke Northug bruke ei krone på i framtida. Så heldig er han ikke en gang til.

Jeg håper også det er lenge til mediegribbene finner en lignende sak å fråtse i. Det er tross alt ikke så gøy å sparke noen som ligger ned. Og dessuten; tre mot en er feigt. Apropos tre: Det er sjelden Ilseng har så palle-vante sonere, så her kommer nok palleproduksjonen til å nå uante høyder. Og da skal jammen menn få være menn, også - det er dem vel unt! ;-)

En praktfull og promillefri kveld, ønskes mine trofaste lesere! :-)