Hele folket i arbeid!

 

I dag kommer et innlegg om et betent tema. Innlegget mitt vil nok gi tommelen opp hos noen av mine lesere, mens andre vil bli provosert. Men det får jeg bare tåle. Det er en konsekvens av å mene noe - og stå fram med det. Det jeg skal skrive om nå er noe jeg har tenkt på ei stund.

 

Jeg er bekymret for det høye antallet voksne mennesker i dette landet som ikke forsørger seg selv. Når det er sagt, må jeg få understreke at jeg er sosialist. En sosialist som er veldig glad for at vi bor i et land med svært gode velferdsordninger. Både svangerskapspermisjon, sykepenger og ledighetspenger er blant de velferdsordninger jeg synes er viktige.

 

Jeg er imidlertid bekymret for alle de voksne menneskene her i landet som aldri kommer seg ut i arbeidslivet, eller tilbake til det etter sykdom/skade. Jeg har stor respekt for at man i perioder kanskje ikke makter å arbeide, eller at man ikke kan fortsette i sin gamle jobb/sitt gamle yrke. Men man skal være temmelig redusert for ikke i det minste å kunne jobbe èn time i uka.

 

Når vi vet at det er både rullestolbrukere, mennesker med flere lemmer som mangler, kronisk syke, og utviklingshemmede som er i jobb, så sier det mye om hva som er mulig, og at det handler om å se etter de rette løsningene. Antagelig trenger vi også en holdningsendring i rike Norge.

 

Vi har uendelig med offentlige oppgaver som er uløste, og de kommer til å forbli det, fordi kommunene snart ikke har råd til mer enn det høyst nødvendige. Mange av de som per i dag ikke er i jobb, kunne ha lest for eller trillet tur med beboerne på aldershjem. De kunne ha stelt kirkegårder som holder på å gro igjen. De kunne ha hjulpet til med noen ekstra sett med hender i kunst og håndverkstimene på skolene. De kunne ha satt bøker i hyllene på biblioteket. For å nevne noe.

 

Dette hadde avhjulpet skrikende behov i offentlig sektor, og mottakerne av ulike støtteordninger fra NAV hadde fått gitt noe tilbake til samfunnet. Dette hadde gitt en helt annen mestringsopplevelse og følelse av å være nyttig, enn det å "gå hjemme". I tillegg kunne kanskje noen på denne måten oppdaget nye yrker eller arbeidsplasser de kunne tenke seg å prøve, og dermed kommet seg tilbake til arbeidslivet.

 

Jeg vil påstå at det normale er å arbeide og forsørge seg selv, når man er i yrkesaktiv alder. Selvfølgelig med høyde for evt. svangerskapspermisjoner og sykemeldinger, noe de fleste opplever i løpet av yrkeslivet. Noen få av oss har av helsemessige årsaker ikke mulighet til å jobbe, og disse skal vi ta godt vare på! Problemet er bare at nå øker den andelen som skal tas vare på av det offentlige, mens den andelen som arbeider og skal holde hjulene i gang, er synkende.

 

Dette er både skremmende og uholdbart, og vi kan ikke ende opp med et land der det etter hvert nesten ikke lønner seg å jobbe, og de arbeidende må betale mer og mer i skatt til fellesskapet! Jeg velger å avslutte der jeg startet: Jeg er sosialist, men mener Norge har utviklet seg til å bli oversosialistisk, i den forstand at det snart ikke finnes èn god grunn for å forsørge seg selv og stå på, fordi vi blir så godt tatt vare på uansett.

 

Dette må snu, og vi må jobbe med holdninger helt ned i barneskolealder. Barna må lære seg å yte en innsats, stå på og gjerne bli slitne. Det er ikke farlig hverken å bli sliten eller måtte utføre kjedelige plikter! Det er heller ikke farlig å gå på skolen om man føler seg litt skrall en dag. Den beste måten å lære dette på, er kanskje at foreldrene går foran som gode eksempler.

 

I tillegg er det (igjen) på tide å se på innholdet i norsk skole, ikke minst med tanke på frafallet i videregående skole. Skolen må ha noe å tilby alle de som ikke er så teoretisk sterke, og tilby et praktisk løp som kan føre ut i yrkeslivet.

 

Jeg alene klarer ikke å snu dette, og ikke har jeg tenkt å prøve heller! Men jeg håper jeg kan ha satt i sving noen tanker hos dere lesere i alle fall! :-)