Diagnoser

 

Vårt moderne samfunn har blitt så fullt av dignoser - på barn. Rettere sagt nevrobiologiske diagnoser. Over alt finner vi barn med diagnosen ADHD eller ADD, og Asperger og Tourette seiler opp som aldri før. OCD (tvangslidelser) er ikke så vanlig (enda), men den blir nok mer i vinden etter hvert.

 

Nå høres det sikkert ut som jeg er tvilende og negativ til diagnoser, men det er jeg IKKE! Jeg synes det er veldig viktig at disse diagnosene blir oppdaget hos barn som har dem, slik at barna kan bli møtt med rettferdige forventninger og riktig tilrettelegging. Etter mange år i skoleverket VET man at disse diagnosene er reelle, og man har mange ganger opplevd viktigheten av rett tilrettelegging.

 

Det jeg stiller meg undrende til, er årsakene til at så mange flere barn får de nevnte diagnosene nå, enn for et par tiår siden? Er svaret så enkelt som at vi har blitt flinkere til å oppdage og diagnostisere (underforstått at tidligere gikk mange udiagnostiserte gjennom barndommen)? Har normalitetsbegrepet vårt blitt så snevert, at stadig flere defineres som "unormale"? Eller er svaret at flere enn før faktisk har disse diagnosene? I så fall må vi kaste oss rundt og finne årsakene! Kosthold? Forurensning? Samfunnsstruktur? Familiemønster? Skolesystemet?

 

Eller er forklaringen på det høye antallet barn med nevrobiologiske diagnoser at noen er feildiagnostisert, mens årsaken til atferdssymptomene i virkeligheten er noe helt annet...? Vi har alle "Kristoffer-saken" friskt i minne, der årsaken til den lille guttens atferd ble forklart med ADHD. Noe som frarøvet Kristoffer hjelp for det som antagelig var det virkelige problemet i livet hans; stefaren og moren. Enda verre: ADHD-diagnosen ga stefaren til Kristoffer spillerom nok til å ta livet av den stakkars gutten.

 

Den såkalte "Alvdal-saken" rystet - om mulig - den norske folkesjela enda hardere. Fordekt bak autismediagnoser på begge de yngste barna sine, kunne "Alvdal-mora" og vennene hennes drive et sjokkerende systematisk misbruk. Det var tydeligvis få som tenkte på at de to barnas avvikende atferd kunne skyldes noe alvorlig galt i barnas oppvekstmiljø. De var jo diagnostisert, må vite! Når hele Norge i ettertid ble kjent med at også kvinnens eldste datter hadde blitt systematisk misbrukt i årevis før Alvdal ble satt på kartet, satte Ola Nordmann brunost-skiva i halsen. Kanskje delvis fordi det viste seg at denne jentas signaler til omverdenen ble forklart med Asperger?

 

I voksen alder har man ikke funnet grunnlag for å opprettholde Asperger-diagnosen hennes. Så etter en begredelig oppvekst var hun faktisk "heldig"; hun er en av få som har vokst av seg diagnosen Asperger syndrom...! For alt jeg vet, kan Kristoffer ha hatt ADHD og "Alvdal-barna" kan ha fylt alle kriterier for både autisme og Asperger. Poenget mitt er at hvis barn har en diagnose, ser det ut til at diagnosen blir en slags knagg man kan henge alle slags symptomer på og forklare alt med. En knagg som gir oss skylapper og hindrer oss i å se skogen for bare trær. Og det er skummelt det!

 

Og nesten enda verre: Tenk om symptomene til noen av disse diagnostiserte barna utelukkende skyldes kårene de lever under, og at de egentlig ikke har noen diagnose? Da gis disse barna en falsk "merkelapp", og forklaringen på atferdsvanskene blir lagt til barnet selv, mens årsakene egentlig er å finne i barnets miljø. Dette er jeg bekymret for: At det kanskje går barn rundt med diagnoser på vegne av familien og oppvekstmiljøet sitt. Barn der atferden feilaktig forklares med forhold i individet selv. Barn som aldri får den hjelpen de har krav på, fordi symptomene aldri blir sett på i et større perspektiv.

 

I norsk skole har vi de siste 10 årene gradvis innført systemperspektivet. Enkelt forklart betyr det at vi ser etter forklaringer i elevens læringsmiljø og omgivelser, når en elev har manglende læringsutbytte og/eller psykososiale vansker. Vi leter ikke automatisk etter forklaringer i individet selv, men plikter å se etter årsaker i systemene rundt eleven. Dette har vært svært fruktbart i skolesammenheng, og de fleste lærere har fått seg noen overraskelser i.f.t. f.eks. klasseledelsens og klassemiljøets betydning. Vi har oppdaget årsaker og sammenhenger vi tidligere ikke hadde tenkt på, og som i noen tilfeller ikke egentlig har noe med den aktuelle eleven å gjøre i det hele tatt!

 

Det betyr på ingen måte at norsk skole yter rettferdighet til alle. I "Kristoffer-saken" sviktet også skolen, og jeg har stilt meg spørsmål om skolens rolle i Alvdal. Dette er bare to eksempler, blant mange - garantert! Både inkompetanse, unnvikenhet og små forhold, kan være årsaker til at skoler ikke melder bekymring til barnevernet. Det samme gjelder hvis skolen opplever å ikke bli "møtt" på sine meldinger. Det er viktig å huske på at barnehage/skole SKAL melde bekymring til barnevernet ved omfattende atferdsvansker, da atferden kan være signal på noe galt på arenaer rundt barnet, arenaer barnehagen/skolen ikke har myndighet til å bevege seg inn på. I begge de omtalte sakene sviktet også barnevernet, så i likhet med skolen, har barnevernet også fortsatt en vei å gå.

 

Men hva med PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste - et tilbud i hver kommune), BUP (barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk - under sykehusene) og habiliteringstjenesten (også under sykehusene)? Er dette instanser som forsøker å jobbe like systemrettet som skole og barnevern? Jeg VET ikke, så derfor stiller jeg et åpent spørsmål. Det jeg imidlertid vet med 100% sikkerhet, er at BUP og habiliteringstjenesten tar seg av det meste av diagnostiseringen av de nevnte diagnoser i Norge. Derfor tenker jeg at det er ytterst viktig at disse instansene også tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til den avvikende atferden, FØR en diagnose blir satt. Derfor tenker jeg at disse instansene har et ekstra stort ansvar i.f.t. å avdekke alarmerende forhold i barns hjemmemiljø.

 

Jeg velger å avrunde innlegget med et interessant tallmateriale fra www.forskning.no, publisert 2. oktober 2013. Tallmaterialet er for årene 2008-2011. Prosenttallene referer til den andel barn som er registrert med en av tilstandene i ett eller flere av disse årene: Langt flere barn i Telemark enn i Vest- Agder har en autismespekter-diagnose (her befinner Asperger seg). For autismespekter-forstyrrelser er variasjonen mellom fylkene fra 0,3 prosent (Vest-Agder) til 1,5 prosent (Telemark). Landsgjennomsnittet er en forekomst på 0,6 prosent. Ved siden av Telemark befinner også Oppland, Østfold, More og Romsdal, Vesfold og Rogaland seg over snittet. Også forekomst av ADHD varierer betydelig mellom landets fylker. Fra 1,1 prosent (Vest-Agder) til 3,5 prosent (Aust-Agder). Her er gjenomsnittet 2,0 prosent. Også Telemark, Sør-Trøndelag, Finnmark, Troms og Vestfold Rogaland, Hedmark og Nordland er over snittet.

Om man er flinkere til å oppdage og diagnostisere i enkelte fylker, tør jeg ikke mene noe om. Ei heller om normalitetsbegrepet er snevrere i noen fylker. Heller ikke tør jeg mene noe om det finnes "opphopning" av barn med diagnoser i enkelte fylker. Og jeg tør definitivt ikke mene noe om enkelte fylker feildiagnostiserer mer enn andre. Det er tryggest å støtte seg til det forskerne bak studien har endt opp med, og det taler i grunnen for seg: De tror at de til dels store variasjonene kan tilskrives ulike måter å diagnostisere på. Dessuten antydes det at det diagnostiske ansvaret er spredd på så mange enheter at utøvelse av skjønn får betydning.

 

Det er derfor på sin plass å gjenta seg selv: Det er ytterst viktig at de utredende instansene tenker systemrettet, og eliminerer mulige årsaker i barnets miljøer til avvikende atferd, FØR en diagnose blir satt. 

 

Amen.