Bare et tastetrykk unna...

 

 

Nå har jeg så mange tanker om bruk av sosiale medier, at jeg bare må dele dem. Til glede for noen, og til ergrelse for andre, antagelig... Men slik er det med meninger; alle er ikke enige i dem! :-)

 

Vi drukner i måter å kommunisere på; Facebook, Twitter, Instagram, Kik, Snapchat... SMS og MMS nevner jeg ikke en gang, for de er så gamle kommunikasjonsformer, at hadde de vært biler, så hadde de vært å regne som T-Forder.

 

Det er masse positivt med alle disse mulighetene for kommunikasjon. Man kan holde kontakt selv om avstanden er stor, beskjeder kan bli gitt raskt og til mange samtidig, for mennesker uten særlig sosialt nettverk kan dette være måten å øke nettverket på, og ikke minst er det gratis! Masse fordeler, og det er vel disse vi stort sett velger å se.

 

(www.idg.no)



 

Men her kommer noen av ulempene, som jeg enten har oppdaget selv, blitt fortalt om av andre, eller lest om. Noen av dem er ganske alvorlige, synes jeg.

• Mange, og det gjelder alle aldersgrupper, er innom mobilen eller pc-en flere ganger i timen, for å sjekke om det har skjedd noe nytt som de bør få med seg. Mobilen sjekkes i bursdager og konfirmasjonsselskaper, på skolen, ved middagsbordet, og når man kommer ut av dusjen. Man er redd for å gå glipp av noe, og dette må da medføre et betydelig stress?

• Beskjeder blir gitt og avtaler inngått på ulike elektroniske arenaer, og gjerne samtidig. Er du ikke "på", eller "på" ofte nok, kan det hende du står der når toget går, selv om ingen med vilje forsøkte å sette deg igjen. Synes en klok BUP-ansatt har sagt det så fint: Det er ikke alle barn og unge som henger med på det sosiale tempoet, fordi de rett og slett trenger noe mer tid. Dette kan etter hvert skape store problemer for dem.
•                                                 

(www.havheksa.no)

• Vi vet at kroppsspråk og ansiktsmimikk er en viktig del av kommunikasjonen mellom oss mennesker. Elektronisk kommunikasjon er stort sett strippet for dette, og da står man igjen med ORDET, og kanskje en eller annen smiley - eller kanskje enda verre; ikke en eneste smiley i det hele tatt. Denne typen kommunikasjon gir grobunn for misforståelser, er vanskelig å forstå for mange, og kan være ganske fattig sammenlignet med den gode samtalen.

• Noen lever livet sitt på nettet. En unik mulighet hvis man av ulike årsaker er avskåret fra å delta på ting ute blant folk, men en forferdelig løsning for de som absolutt burde hatt menneskelig kontakt. At man kan leve livet gjennom en skjerm når man vil på døgnet, mens resten av samfunnet suser forbi utenfor, kan umulig være bra.
• 
  
  

   

  
  

                                 (www.hildewibe.blogspot.com)                          

• Man kan utestenge eller mobbe andre på mye mer "effektive" måter enn før. Gjennom et tastetrykk kan man spre ubehageligheter kjapt og til flere mottakere. Da jeg var ung ville det tatt dager å spre det samme, da vi måtte bruke hustelefonen, sende lapper eller sykle til hverandre for å få snakket. Utestenging kan man enkelt få til, uten at man får "tatt" noen for det. Det er for eksempel bare å "glemme" noen når man sender hilsener, eller inviterer til felleschat.

• Spredning av nyheter skjer også svært effektivt via sosiale medier. Ulykker formidles omtrent før ambulansen har kommet fram, og RIP-hilsener legges ut nesten før nærmeste familie, venner og kollegaer er orientert om dødsfallet. Det ser ut til å være så viktig å være først, at jeg tror nesten det må være utlovet en premie for de raskeste, uten at jeg har fått det med meg.
• 
  
  
(www.webpsykologen.no)

• Også har vi de som legger ut alt mulig, uansett hvilket humør de er i, og etterpå blir fortørnet over at andre "sladrer" om ting de legger ut på sine sosiale nettverk. Jeg tror ikke disse har forstått at sosiale nettverk nesten er for offentlige å regne, og at ting man legger ut, må være ting som tåler dagens lys. Er det ting man ikke kan tenke seg å si høyt i køen på Kiwi, så bør det heller ikke skrives på for eksempel facebook. Profilene og sidene våre på sosiale nettverk må betraktes som "utstillingsvinduene" våre, og dit setter man ikke bilder eller utsagn man etterpå ikke vil forbindes med.    

Utviklinga av kommunikasjonsformer går rivende fort, og vi voksne må bare innse at vi ikke henger med på alt. Dermed mister vi også litt kontrollen over hva våre håpefulle holder på med. Vi SKAL jo ha mindre og mindre oppsyn jo eldre de blir, men noen ganger trenger barn og unge veiledning. Vi har vel fått et godt bevis for akkurat det de siste dagene: Når ikke en godt voksen politimann har forstått rekkevidden av det han legger ut på facebook, så kan vi ikke forvente at alle barn og unge gjør det.  

 

(www.forskningsradet.no)