Sorg og nostalgi

 

 

(www.rolv.no)

 



Høst er tiden for ettertanke og nostalgi. For meg er høsten fin og spesiell, og det nærmeste jeg kommer en favorittårstid. Den er spesiell for meg fordi den også var favorittårstiden til min kjære bestemor, og dette er første høsten uten henne. ♥♥♥

 

Jeg har funnet ut at sorgprosessen er som en berg-og-dal-bane. Fra hun brått ble veldig syk og døde i vår, og fram til nå, føler jeg at sorgen har kommet og tatt meg igjen flere ganger. Etter uker med glede og godt humør, sitter den plutselig der igjen, i form av en klump i magen og en klump i halsen, fulgt av mange tanker og minner. Det er tydelig at hjernen jobber mye "på egenhånd", for jeg husker plutselig fine ting som jeg ikke har tenkt på på mange år.

 

(www.pointblog.no)

 



Bestemor var nok det nærmeste jeg kunne kommet en klippe, og hun innebar så mye trygghet. Jeg var hennes eneste barnebarn, så ikke minst tilbragte vi mye tid sammen. Men minst like viktig for meg, var nok følelsen av å være forstått. Vi var ganske like, bestemor og jeg. Vi hadde sammenfallende holdninger og verdier, og hun var forut for sin generasjon i forhold til toleranse. Vi delte humor, og vi delte en del interesser.

 

Jeg tenker at mye av henne får lov til å leve videre, gjennom alt hun har lært meg av smått og stort gjennom årene, og gjennom det mennesket hun har bidratt til å gjøre meg til. Og det er godt. Samtidig er det veldig sårt å tenke på at hun representerte ei tid som snart er borte. Hennes generasjon så sikkert ikke på tilværelsen sin som bare enkel og grei, men for meg representerte bestemor og hennes generasjon ei trygg og ukomplisert tid, som jeg skulle ønske vi hadde mere av nå som jeg er voksen.

 

(www.nationen.no)

 



Hun hadde hjemmelaget mat fra bunnen av. Hun brukte klærne, møblene og tingene sine til hun trengte nye, og til dyrere ting hadde hun gjerne spart ei stund. Hun representerte fysisk arbeid, enten det var å stå på potetmaskin eller hogge ved. Hun tok seg alltid tid til det som var viktig, som for eksempel å lese for meg eller ta en kaffekopp med en av søsknene sine, selv om hun hadde husarbeid som ventet. Hun hadde en god balanse mellom å ha et rent og ryddig nok hus til at det var representabelt, men aldri så strøkent at det tok fokuset hennes vekk fra viktigere ting. Hun hadde omsorg for to- og firbeinte rundt seg, og viste det stadig gjennom handling. Hun var en del av en stor søskenflokk, der samholdet også ble meg til glede.

 

Jeg er trist og bekymret over at så mye fra denne tida er borte. I dag stresser vi slik med jobb og alt annet vi skal rekke, at familiemedlemmene knapt rekker å spise middag sammen. Mye handler om å skaffe seg alt vi har lyst på, og tror vi trenger, for å henge med. Dermed må vi jobbe enda mer, for å kunne finansiere alle disse tingene. Vi har kropper som brukes alt for lite, og de flinkeste trener for å kompensere for dette. Men treninga tar jo også av den dyrebare tida vår. Hodene våre derimot, de er slitne. De er så slitne at spenningshodepine, nakke- og ryggproblemer og psykiske problemer, har erstattet gamledagers slitasjegikt og krokete rygger. Vi har det så travelt i våre moderne liv med alle hjelpemidler, at vi har mindre og mindre tid til det gode menneskelige samværet, og alle er seg selv mer og mer nærmest.

 

(www.dyrerettighetsaktivisten.com)

 



Jeg synes det er trist og skremmende, og jeg vil egentlig ikke være med på å lage et slikt samfunn for barna mine. Allikevel er jeg med på karusellen, jeg som de fleste andre. Og hvordan skal man klare å bremse utviklinga? Ta andre valg? Det er i alle fall ikke lett alene, så man må i hvertfall stå flere sammen. Allikevel tror jeg det er vanskelig, og det gjør meg litt motløs. Hadde bestemor vært her nå, ville jeg snakket med henne om tankene mine. Det er hun ikke, og da blir det bloggen som får dem. Kanskje kan jeg nå minst ett annet menneske med tankene mine i dag, og da er det en fin høstdag allikevel!

 

Mens jeg satt og skrev dette innlegget, banket det på utgangsdøra. Utenfor sto det to søte unge damer fra Jehovas vitner, som lurte på om jeg hadde tenkt på all urettferdigheten i verden. Jeg måtte jo si som sant var, at det hadde jeg jo. Jeg unnlot å fortelle dem at jeg i grunnen satt og tenkte på den akkurat nå, for da hadde jeg nok måttet be dem inn. For meg er nok ikke Jehovas vitner svaret på spørsmålene mine, men det var pussig at de skulle dukke opp når jeg var midt i grublerier over eksistensielle spørsmål!

 

(www.bjorstad.wordpress.com)

 

Ønsker alle en fredfull søndag!