Om USA - og om å tøye grensene sine

 

Jeg skal IKKE til USA, selv om det kanskje kan se slik ut på dagens overskrift.

Nei, til det er flyskrekken min alt for stor (enda).

Men eldstejenta mi skal! Til sommeren! I fire uker!

 

Hun skal på språkreise,

og jeg synes det er rart å tenke på at jeg har fått så store barn!

Til sommeren er hun 16 år,

og da er det faktisk bare to år igjen til hun er myndig -

og i stor grad kan gjøre som hun selv vil.

 

Alllikevel får jeg sommerfugler i magen,

ved tanken på å sende henne alene "over there".

Skjønt alene er hun ikke da. :-)

Hun reiser sammen med to gode venninner,

en haug med andre ungdommer fra Norge og andre land i Europa,

og en håndfull voksne, rutinerte ledere.

 

Allikevel blir dette første turen hennes uten pappa og mamma,

bortsett fra leirskolen på 7. trinn og konfirmantleiren i fjor sommer, da. ;-)

 

 ♥♥♥

 

Når jentene mine nærmet seg slutten på barneåra,

og det var på tide å slippe mer og mer taket i takt med at åra gikk,

bestemte jeg meg for en ting:

 

Det JEG eventuelt måtte være redd for,

skal aldri få begrense jentene våre i deres livsutfoldelse. 

Det er jo ikke MEG det handler om når for eksempel eldstejenta vil på språkreise -

det er HENNE!

 

Det er ikke MEG,

med min flyskrekk, småredsel for overfall, bortføring og annen elendighet,

dette handler om.

 

Nei, det er HENNE,

 med hennes reiseglede, ønske om å oppleve andre land,

og spenning over å snakke engelsk i fire uker,

dette handler om!

 

♥♥♥

 

Dette innebærer å gå noen runder meg seg selv og mammahjertet sitt.

Det innebærer å tåle og føle på egen redsel, på grunn av mangel på kontroll.

Dette innebærer å gi sine barn den friheten de trenger,

for å utvikle seg til selvstendige mennesker.

 

Og det innebærer å huske på at man ikke eier sine barn!

Man har dem bare til låns - og det i de viktigste åra i livene deres.

 

♥♥♥