Ulike liv

 

Jeg følger flere blogger, og tre av de jeg følger tettest er Fotballfrue, Mamma til Michelle og Vår lille Sara. Felles for dem alle tre er at de slipper oss langt inn i livene sine, og de har hyppige oppdateringer. De to førstnevnte har også det til felles at de ligger på bloggtoppen i Norge, og bloggerne tjener svært godt. Bortsett fra dette, er det lite de har til felles, annet enn å gi oss innsikt i sine verdener. Tre verdener som fortoner seg nokså forskjellig, og i alle fall gir meg mye å tenke på!

 

Fotballfrue er vel noe av det nærmeste man kommer perfekt og perfeksjonist. Det eneste hun tilsynelatende ikke behersker, er forenkling av dobbel konsonant. Det heter IKKE avslappning, altså! Bortsett fra denne ubetydelige detaljen, som ikke spiller noen særlig rolle annet enn på norskeksamen, har hun orden på ALT. Huset hennes er korrekt og smakfullt innredet, med utelukkende lyst interiør. Allikevel ser du ikke ei brødsmule eller et hundehår noen steder. Fotballfrue og mannen eier to små selskapshunder, og disse ser ikke ut til å verken røyte, markere inne, stjele fra bordet, eller leke filler av avisen. Ikke minst er de forståelsesfulle og over hodet ikke aggressive mot det nye tilskuddet i familien; en perfekt jentebaby. Babyen er en av de få som er født symmetrisk i ansiktet, hun ammer når hun skal, raper når hun skal, koser seg på det rosa teppet sitt når hun skal, og sover når hun skal. Det vil da selvfølgelig si hele natta. Hun har en minigarderobe som kan få tenåringsjenter til å klikke av misunnelse, og jeg ville bli forundret om hun i det hele tatt kommer i nærheten av noen trassalder.

 

Nå virker det sikkert som jeg harselerer med Fotballfrue (igjen), men selv om jeg nok av og til gjør litt narr av hennes lille rosa, perfekte boble av en verden, så er jeg faktisk imponert og full av beundring også! Fotballfrue har en selvdisiplin som mange kan misunne henne. Fire dager etter fødselen hadde hun fått sin slanke kropp tilbake, og hver morgen står hun grytidlig opp for å trene før mannen drar på jobb. Alle vi som har prøvd, vet at en slik kropp ikke kommer gratis, og at det ligger jernvilje bak. Til datterens dåp hadde hun planlagt alt til minste detalj, og til og med hatt prøvesmaking med bakeriet på forhånd. Å ha kapasitet til å tenke på slike ting midt oppi melkespreng og løpske hormoner, er intet mindre enn beundringsverdig. Nå kan man jo spørre seg om dette ikke er en smule nevrotisk, og en unødvendig prioritering av tid i spedbarnsperioden, men det beundringsverdige er at det ser ut som hun har mer enn nok tid å gi datteren oppi alle prosjektene sine.

 

Mamma til Michelle var 14 år og fortvilet, da hun oppdaget at hun var gravid med Michelle. Når man selv er mamma til tenåringsjenter, er tanken på gravide 14-åringer rett og slett skrekkelig. Men ut fra hva jeg kan se i bloggen, så har Mamma til Michelle selv en fantastisk mamma, som har støttet den unge tenåringsmammaen på alle måter. Mamma til Michelle framstår som en fin personlighet, og mot alle odds, ser hun ut til å klare mammarollen med glans. Michelle virker som ei fornøyd og harmonisk lita frøken, og Mamma til Michelle framstår som ei flott ung dame, som virker langt eldre enn sine snart 18 år. Riktignok har hun, etter min smak, litt høy merkefaktor på klær, sko og tilbehør til både seg og datteren, men det er hun jo heller ikke alene om. Jeg synes også hun deler litt vel mye på bloggen i blant, men hun står sikkert inne for alt, og det er jo slikt det blir lesere av.

 

I går så delte Mamma til Michelle at hun er gravid igjen, knapt 18 år gammel. I dag blogget hun at terminen er i desember, og at hun gleder seg, men at det også denne gangen var et uplanlagt svangerskap, som hun blir alene om. Jeg er jo 100 år gammel i forhold til Mamma til Michelle, og tenker umiddelbart at det burde være mulig å planlegge LITT bedre. I neste øyeblikk innser jeg at ting KAN skje uten at man har helt kontroll på det - alle er ikke som Fotballfrue - og det kan gå helt utmerket for det! Fikser man morsrollen som 14-/15-åring, når alle venninnene kun er opptatt av gutter, kjendiser, siste mote, at man får for lite lommepenger og ikke får sove lenge nok om morgenen når man blir vekket kl. 12.00, ja, så fikser man sikkert å bli tobarnsmor som 18-åring også. Så jeg ønsker Mamma til Michelle lykke til i svangerskapet, og ser frem til å følge denne modige tenåringsjenta videre.

 

Så har vi bloggen Vår lille Sara, som går rett i hjerterota på leseren. Her har vi en mamma og en pappa som aner fred og ingen fare da de venter sin førstefødte for vel ett år siden. Ut kommer søte Ruske-Sara med sine karakteristiske ansiktstrekk, og et sjeldent syndrom som kan være livstruende. Foreldrenes fokus er at Sara skal overleve alle de kritiske periodene, og vokse opp. Sara greier ikke å spise selv, hun får derfor mat i en knapp på magen, men kaster i perioder opp veldig mye. Foreldrene poster derfor glade blogginnlegg når hun har hatt perioder uten oppkast, og lagt på seg noen titalls gram. Ett steg nærmere å vokse opp. At hun er utviklingshemmet, nesten språkløs, og kanskje aldri vil kunne stå eller gå selv, tar de liksom bare med på kjøpet. De lever hver dag med tanken på at de kan miste barnet sitt, allikevel makter de å se de positive tingene, og glede seg over de små framskrittene. De har null kontroll på morgendagen og framtiden. Det ville Fotballfrue taklet dårlig. Mamma til Michelle hadde kanskje taklet det. Hun har jo opplevd svært uforutsigbare ting selv. Men med et barn med så store behov, bør man nok være to om omsorgen.

 

Foreldrene til Sara skriver om tegn-til-tale kurs som den naturligste ting i verden, de skriver om det med samme aksept som jeg ville gjort hvis jeg skulle på et kurs i flatbrødbaking. Sara går i barnehage, en veldig god en virker det som, og de har et velfungerende hjelpeapparat rundt seg, ser det ut til i hvert fall. Så midt oppe i en dramatisk familiesituasjon, er de begge i jobb, og de sørger for et voksenliv ved siden av de enorme omsorgsrollene de har for Sara. For ei stund siden delte de den gledelige nyheten at Sara skal bli storesøster! Hun får en lillebror, og de vet allerede at han ikke har samme syndrom som Sara. Dette er virkelig en beundringsverdig familie, som jeg gleder meg til å følge videre!

 

Så det å følge blogger folkens, betyr innsikt i mange ulike liv og skjebner. Det gir næring til å tenke på hva som er viktig og mindre viktig, og kan bety noe for egne valg. Ikke minst innebærer blogglesing økt menneskekunnskap, og det er kanskje det mest givende, når man selv jobber med mennesker hver dag!

 

Ha ei fin påske! :-)

Vi ere en nasjon vi med

 

Selv om fedrelandet har grunnlovsjubileum i år, så MÅ jeg få lov å si det:

 

Jeg er egentlig litt lei mitt eget folkeslag.

Ola Nordmann.

Den en gang så sterke nordboeren med vett i pannen og mot i brøstet,

har blitt en slags sytete, pinglete og überegoistisk utgave av storbonden på Evenstad!

Og det er ikke riktig så sjarmerende som i Bjørnstjernes tid,

da bonderomantikken fortsatt var rotfestet på Berget.

 

 

Makan til bortskjemt, storforlangende folk - der absolutt ALT er andres feil,

skal man lete lenge etter!

Vi lever i et av verdens rikeste land,

en av verdens mest velutviklede velferdsstater,

og enda blir vi aldri fornøyde!

 

 

Skjer det en trafikkulykke,

så er det veien sin feil, krysset sin feil, bilen sin feil, eller ettermiddagssola sin feil.

Man skulle tro ettermiddagssola hadde flere skjebner på samvittigheten enn alkoholen.

Og uansett så er det i alle fall IKKE Ola-sjåfør sin feil!

Her i landet har vi ikke dårlige sjåfører på verken 18 eller 80!

 

 

Er det en elev på skolen som ikke klarer seg så bra,

så er det læreren sin feil.

Dette ekle krypet av en boklærd,

som har som sin livsoppgave å tyne unge hjerner.

Medelevene har antagelig litt skyld de også.

Eleven selv eller hjemmet har i alle fall ingen skyld,

og kunne iiikke gjort noooe annerledes!

Så det så.

 

 

Hvis legen ikke stiller riktig diagnose på deg med en gang,

så bør det rett og slett legges ut skuddpremie på ham/henne direkte.

Noe annet er uhørt.

Legen må da skjønne med en gang hva som feiler akkurat DEG,

akkurat i dag,

på tross av at du har vært innom legekontoret og jamset om både smått og stort de siste 10 åra!

 

 

Og så er det NAV da.

Verstingen av dem alle.

Selve rovdyret.

Der sitter de ondskapsfulle paragrafrytterne med klare psykopatiske trekk,

og bare venter på neste offer.

Tenk, de vil ha folk i arbeid,

og må i blant gi deg avslag.

Oh my god, for en frekkhet!

 

 

Og så er det været.

Enten er det for kaldt, eller så er det for varmt.

Ene dagen er det for tørt, andre dagen er det for vått.

Enten blåser det for mye, eller så står lufta plagsomt stille.

Fytti rakker`n,

så lite vi har å klage for!

 

 

Gjennomsnittsnordmannen

har ikke større problemer enn å bestemme seg for shabby chic eller industristil.

Caffe latte eller caffe macchiato.

Libresse med eller uten vinger.

"Hmmm, hva skal jeg velge?

Det er sååå vanskelig,

du aaaner ikke hvor tøft jeg har det!

Til og med Einar Gerhardsen hadde det lettere enn meg!"

 

 

Norge skal jammen få slite i tiåra som kommer,

når flertallet innbyggere kun har lært å svømme med innovertak.

Og rettigheter veier så mye mer enn plikter,

at Ola Nordmann snart burde foretatt en kollektiv slankeoperasjon,

for ikke å drukne i eget velstandsfett.

 

Ha en riktig god kveld, i velferdens tegn!

Men brunosten min får du aldri!

 

De fleste har sikkert fått med seg at vi denne uka har fått et nytt medlem på lista over farlige ting. Nemlig brunosten.

Den stille, snille brunosten, som vi alle har trodd var uten skyld!

 

Og jeg som trodde JEG var spenstig, da jeg tok et oppgjør med det å gå på ski, her på bloggen!

Mitt oppgjør må nærmest kalles feighet, sammenlignet med utfallet mot brunosten.

 

 

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune,

står nå bak å fjerne brunosten fra barnehage og SFO.

Dama fikk sine sekunder i rampelyset i beste sendetid en kveld denne uka,

og flesket til på en slik måte at hun ikke blir glemt det første kvartalet.

 

Skal man tro på dette med brunosten,

 kan alle født på 1960- og 1970-tallet like godt ringe kirkekontoret og bestille plass,

 slik at man slipper å ligge ved siden av hun man aldri gikk overens med på skolen.

For snart så havner alle i min generasjon der, oppfostret som vi er på brunost.

 

 

Så husk nå for all del å skjerme barn og unge for dette brune djevelens verk, i framtida.

Vi har påført dem nok traumer som vi har, med all brunosten som er konsumert.

 

Det er helt greit å la barneskolebarn se Paradise Hotel,

 og lære at man kan ha seg med gud og hvermann både til lands og til vanns.

Men server for all del IKKE brunost i tillegg!

 

 

La barnehagebarn få sin første mobil, slik at de blir utsatt for stråling tidligst mulig,

og kommer "ferdig grillet" til ungdomsskolen.

Men du må IKKE finne på å gi dem brunost!

 

Lær barna at det er viktig å ankomme lysløyperennene med 10 par ferdigpreparerte ski,

slik at de får balletak på konkurrentene før dugnadspersonalet har rukket å slå på pølsekokeren.

Men la dem IKKE spise brunost!

 

 

Det er selvsagt helt i orden av foresatte å ikke prioritere lekser og skole i heimen.

Bare de klarer å holde heimen fri for brunost!

 

Du vet det, at det er ikke han som slo deg i hodet med den røde bilen hver dag i barnehagen,

du husker.

Nei, det er den fryktelige brunosten som "tantene" serverte.

Ei heller husker du hun som stengte deg ute fra leken hver dag i fire år på SFO,

for det var jo ingen ting i forhold til den grusomme brunosten som ble servert der!

 

 

Med andre ord: Denne familien er roten til alt ondt,

så watch out!!!

 

Tilpasset opplæring

 

 

Heretter forkortet TPO, er en het potet. Først var det lærere og andre skolefolk som håndterte denne glovarme og uhåndterlige poteta, men nå begynner mange andre også å bli opptatt av TPO, ikke minst elevenes foresatte. Det synes jeg er bra, ettersom TPO er en av de største utfordringene i norsk skole, men også en av de største mulighetene!



 

Opplæringslovens § 1-3 slår fast at ALLE elever har krav på TPO: "Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven...". Så om vi har plikt til å bedrive TPO eller ikke, kan vi bare slutte å diskutere, og heller bruke tida på å drøfte HVORDAN vi kan gjøre det!

 

En klar og entydig definisjon av TPO finnes faktisk ikke, så her er det rom for skjønn og fortolkning. Heldigvis for noen, men uheldigvis for andre. Det er fort gjort for en lærer å ha en så smal oppfattelse av TPO at den kun strekker seg til å gi litt mindre lekser til enkelte elever. Hvis skoler har en så smal oppfattelse av TPO, er det fort gjort at flere elever enn nødvendig må over på spesialundervisning.





 

Om retten til spesialundervisning sier Opplæringslovens § 5-1 følgende: "Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning". Hvis det ordinære opplæringstilbudet tar lite høyde for at elever f.eks. lærer på ulike måter, er det flere som ikke vil ha tilfredsstillende utbytte av det, og dermed ha rett til spesialundervisning.

 

Imidlertid er det heldigvis stadig flere som er enige i at spesialundervisning egentlig skal være en "ekstrem" form for TPO, som skal forbeholdes noen få elever, som har STORE behov for tilrettelegging. Så store behov, at de ikke vil kunne ha tilfredsstillende utbytte av ordinær opplæring, samme hvor mye denne blir tilpasset.



 

Og så over til det vanskeligste, da: Hvordan kan vi få til TPO i praksis? Aller først, så vil jeg si at JEG mener det er seks forutsetninger som må ligge til grunn:

• Kunnskap
• Fysiske forhold
• Materiell
• Tid
• Voksenressurser
• Vilje

Med KUNNSKAP så mener jeg at lærerne må være fortrolige med læringsteori, at elever lærer på ulike måter, og vite hvordan man kan tilpasse til dette.

Med FYSISKE FORHOLD mener jeg at klasserommene må være slik at de kan organiseres på forskjellige måter, man må ha tilgang på nok rom, både ordinære og litt mer alternative læringsarenaer som skolekjøkken og egnede uteområder.

Med MATERIELL tenker jeg blant annet på konkretiseringsmateriell og datatekniske hjelpemidler/programvare.

Nok TID er en forutsetning for å få til TPO, da det er mye mer tidkrevende for en lærer å skreddersy opplegg for klassen sin/enkeltelever, enn det er å la læreboka styre et felles løp for hele klassen.

VOKSENRESSURSER kan være avgjørende for hvor god TPO man får til. Det er ikke alltid at økt voksentetthet er løsningen, men for å la elevene jobbe på f.eks. stasjoner, er man stort sett avhengig av mer enn èn voksen.

Hvis ikke VILJEN er til stede hos lærerne, hjelper det ikke om alle andre forutsetninger for å drive TPO er til stede. La oss derfor håpe at alle lærere i norsk skole i dag er villige til å tenke nytt!



 

Og når alle disse forutsetningene er til stede, hvordan kan TPO da se ut? Her er hva jeg tenker. Jeg gjør oppmerksom på at noen av områdene naturlig nok glir inn i hverandre - vi snakker jo heldigvis om en helhet her.

• FORVENTNING OM MÅLOPPNÅELSE: Man skal ikke ha forventning om full måloppnåelse hos alle elever i alle fag. Det er ikke normalt, og ville betydd at samtlige elever i Norge ville gått ut av 10. trinn med 6 i alle fag. Det skjer ikke. Elevene SKAL fordele seg på gradene lav, middels og høy måloppnåelse. Husk at Opplæringsloven opererer med kravet "tilfredsstillande utbytte". Det viktigste er derfor at alle får mulighet til å utnytte SITT potensial. For noen er det en stor prestasjon å ha middels måloppnåelse. 

• ARBEIDSMENGDE: Elever har ulikt arbeidstempo og ulik utholdenhet. Det betyr at arbeidsmengden også må justeres. Ingen skal sitte flere timer med lekser daglig, eller oppleve at de aldri kommer i mål i skoletimene, fordi arbeidsmengden er for stor.

 
• INNHOLD: Det er ikke sikkert at alle elevene i en klasse skal jobbe med eksakt samme innhold innenfor et tema (tvert i mot, vil jeg si at det er ganske sikkert at det skal de IKKE!). Hvis temaet er trafikkskilt, så skal noen elever kanskje utfordres på å lære alle skilt innenfor gruppene fare-, forbuds- og påbudsskilt. Mange vil klare seg med to av gruppene, mens noen vil ha mer enn nok med å lære seg de viktigste skiltene innenfor èn av gruppene. Det handler om å plukke ut det viktigste.

 
• LÆRESTOFF: Det er ikke sikkert tradisjonelle bøker skal være hoved-lærestoffet for alle elever i alle sammenhenger. Lydbøker og artikler på internett kan være et greit suplement. Det samme gjelder filmer eller foredrag. Informasjon formidlet gjennom tradisjonell tekst behøver ikke være det beste lærestoffet for alle. Mange elever har stor nytte av illustrasjoner, kart, grafer, diagram og tabeller. Alle elever er konkrete ved skolestart, og noen når aldri et mer abstrakt stadium. Konkreter er for mange helt avgjørende, spesielt i mattefaget, men gjerne også i andre fag.

 
• ARBEIDSMÅTER: Dette henger jo litt sammen med typen lærestoff. Både lese, lytte og skrive er jo tradisjonelle arbeidsmåter. Pedagogisk programvare for innlæring/drilling av lærestoff er som oftest motiverende, det samme gjelder spill. Mange elever har også stor nytte av å få benytte følesansen sin; de er taktile. Å berøre og håndtere konkrete gjenstander, f.eks. magnetbokstaver, er den måten de lærer best på. Mange elever profitterer også på å bevege seg under læring; bruke sin kinestetiske sans. Å hoppe til riktig svarrute på bakken når man pugger gangetabellen, kan være riktig måte å lære på for disse elevene. Man skal ikke ha rare fantasien for å skjønne at dette også er kjærkommen variasjon for ALLE elever.
 
• ORGANISERING: Må elevene sitte etter hverandre på rekker i klasserommet, eller kan klassen profittere på at elevene sitter i par eller grupper, der de kan samarbeide og hjelpe hverandre? Må alle læringsaktiviteter skje i bord-høyde, eller kan man bruke gulvet? Kan det være lurt å bevege seg ut av klasserommet, eller kanskje ut av skolebygget, eller må aktivitetene skje inne i klasserommet? Varierer man mellom individuelt arbeid, pararbeid og gruppearbeid? Kan stasjonsjobbing lønne seg i fag/perioder? Har kurs eller aldersblandete grupper vært vurdert; f. eks. klokkekurs eller kjøkkengrupper med fokus på praktisk bruk av fag.

 
• VURDERING: Det er mange måter å vurdere elevers måloppnåelse på, og de tradisjonelle prøvene med åpne svar er bare èn av dem. For noen kan muntlige prøver eller prøver med svaralternativer være det mest rettferdige. Elever kan vise hva de har lært gjennom verktøy på pc-en som f.eks. Powerpoint eller Creaza.

Det handler i grunnen om å ta hensyn til at elever har ulike læringsstiler, og at alle elever i løpet av ei læringsøkt bør møte noe som "treffer" dem. Jo større "verktøykasse" og jo mer varierte og mangfoldige opplegg en lærer har, jo større er sjansen for å treffe alle elevene!



Har det blitt noe rev i seilet?

 

Jeg har fått mange hyggelige tilbakemeldinger på blogginnleggene mine i det siste.

Folk har fått seg en god latter,

og flere har sagt at de kjenner seg så godt igjen. :-)

Da er målet mitt som blogger nådd!

Jeg ønsker at det jeg skriver skal fremkalle følelser hos leserne,

og aller best liker jeg å glede,
og ikke minst fremkalle en god latter!

At folk liker det jeg skriver, er en kjempedrivkraft!

  

Og hvor glad er jeg ikke for å høre at jeg er i godt selskap! :-)

Fåtallet av oss er som Fotballfrue c/o.

Hun drikker morgenkaffen sin inntullet i ei satengkledd dyne,
mens korketrekkerne allerede er på plass i håret kl. 06 sharp.
(Hun må ha laget dem midt på natta, mens ektemannen -
den kjekke fotballspilleren -
sover lykkelig uvitende med ullua tredd nedover øra).
Jeg eier ikke sateng,
drikker sur traktekaffe til frokost,
og det nærmeste jeg kommer korketrekker ligger i kjøkkenskuffen.
Gubben min bruker dessuten ullua si UTE.

Nei, det vanlige livet er ikke for pyser (puser)! ;-)

 

MEN, dette innlegget skulle jo ikke vies til hetsing av Fotballfrue og artsfrendene hennes.
(Skjønner ikke hvor jeg får all denne ondskapen fra).

Kaffe latte, Marc Jacobs og fotoshoots ER tross alt av de viktigere tingene i livet! ;-)

Dere skulle jo få siste nytt om reven og seilet!

 

Og ja, det er ikke fritt for at Mikkel har dukket opp både her og der den siste tida. :-)

Jeg har gått turer,
 jeg har forsøkt å ikke dytte magesekken helt full til hvert måltid.

Og brus, potetgull og sjokolade får jeg kun røre i helga (selvpåført naziregime).

Da stapper jeg til gjengjeld innpå litt ekstra,

men det behøver jo ikke Fotballfrue å få vite! ;-)

 

Poenget er at jeg skal forsøke å tenke meg om og gjøre noen små grep i det daglige,

og jeg tror jeg skal få det til. :-)

Men innimellom skjer det noe rart, da.

Eldstejenta selger kake- og karamellbokser til inntekt for skoletur nå.

I stad fant jeg plutselig meg selv i sofaen med fire karamellpapir ved siden av meg.

Jeg finner ingen annen forklaring enn at jeg er synderen,

men jeg tror jeg kontakter Lilli Bendriss og Åndenes makt.

Sånn for sikkerhets skyld. ;-)

  

Ha ei fin uke videre! :-)

 

 

 

Alle nordmenn er født med ski på beina - not!

Nå skal jeg ta et oppgjør med det innerste i den norske folkesjela.

Si akkurat hva JEG mener om Ola Nordmanns stolthet og helligdom.

Og en gang for alle slå fast at ikke alle nordmenn er født med ski på beina!

 

Jeg skal slå beina unna myten om at alle i Norges land er glade i å gå på ski.

Riktignok ble jeg tatt med keisersnitt, men det var IKKE fordi jeg hadde ski på beina.

Derimot er jeg så heldig å tilhøre skikort-generasjonen.

 

Det er den priviligerte generasjonen som fikk skikort på skolen, det.

Der samvittighetsfulle foreldre sirlig skulle føre inn antall kilometer

den håpefulle gikk på ski i løpet av vinteren.

Og så startet kampen om merkene.

Bronsemerke for de som var på bærtur
(der var jeg, da),

sølvmerke for de som i alle fall hadde sneven av talent,

og selve gullmerket for de riktig ambisiøse.

Fytti katta for et pes for et lite metallmerke.
Som vi attpåtil måtte betale for!

Du vet, det blir ikke skiglede når du går filler av Kvikklunsjen din...

...og må spise appelsinen i fart.

Fordi noen har bestemt at du skal ha nok kilometer på kortet fra h... før uka er omme!

Dette burde nesten vært forbudt ved norsk lov.

 

Og så var det skiturene på slutten av barneskolen.

Med en over middels skiinteressert lærer,
ble det ikke få turer opp til den lokale skihytta.

Og da snakker vi OPP med store bokstaver.

Læreren langet ut som førstemann fra skolen,
nesten som han skulle hatt styggen sjøl i hæla.

Men det hadde han altså ikke,

for bak ham gikk de atletiske og skiinteresserte.

Atlet- og interessefaktoren sank parallelt med elevenes nummer i rekka.

Jeg var alltid av de bakerste.

 

 

Når vi kom opp på skihytta skulle vi grille pølser og kose oss.

Det var bare ett problem.

Til gjengjeld oppsto det problemet hver gang.

Alle de ski-flinke, inkludert læreren, var ferdige med å spise når vi etternølerne kom opp.

Så da var det å kaste i seg svartsvidde pølser som var kalde inni,

ignorere den svette ulltrøya som klødde som besatt,

og sette utfor Dødens dal.

Med håp om å komme levende ned,
og attpåtil rekke skolebussen hjem -
som en ren bonus.

 

Og det er ikke uten grunn jeg skriver Dødens dal.

Like bratt som det var å komme OPP dette berget,

var det selvfølgelig å komme NED.

Og alle vet at de med skrall skiteknikk ikke er noe bedre i nedoverbakker enn oppover.
Så det gikk alltid på lykke og fromme nedover.

Mens granleggene suste forbi i et imponerende tempo.

 

Men èn gang har jeg følt meg skikkelig viktig på en slik skitur, da. :-)

Det var en gang jeg og resten av baktroppen tok igjen læreren halvveis opp i berget.

Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og resten av gjengen var borte.

Vi trodde ikke våre egne øyne:

"VI ta igjen læreren? Hæ? Hva er gæli nå à?".

 

Det viste seg at Sondre Norheim hadde hogd seg i leggen da han skulle ta med kvist til bålet.

Nå trengte han noe å tørke blod med.

Om noen hadde tørkerull?

Oh yes, selv om det var dårlig stelt med skiteknikken min,

så hadde jeg da i alle fall tørkerull!

Dronninga av tørkerull, det er meg det!

Og dagens heltinne sørget med sin tørkerull for at læreren ikke blødde i hjel.

(Slik likte jeg i alle fall å tenke på det ;-)).

 

 

Det er klart det gjør inntrykk når du som 12-åring redder livet til læreren din med en tørkerull,

så akkurat den skituren er en av de mer meningsfulle. ;-)

Og jeg har for lengst tilgitt min mor at hun nesten aldri sendte meg ut døra uten tørkerull.

Hun var rett og slett forutseende:

Termosen kan lekke, du kan bli snørrete, eller du kan finne en blødende lærer.
Ta med deg tørkerull.

 

Gjennom oppveksten min ble jeg altså vaksinert mot ski.

Selv om skivaksinen visstnok ikke sto i barnevaksinasjonsprogrammet.

Dermed lurer jo alle nå på om jeg aldri har gått på ski med barna mine

 (noe som i så fall ville være en av dødssyndene, ettersom vi bor i Norge).

Men joda, det har jeg! :-)

Jeg har gjort min borgerplikt og sørget for skiutstyr til barna mine fra de var små.

Jeg har bidratt til å lære dem å gå på ski,

og jeg har til og med vært med dem på barneskirenn så lenge de ønsket det.

 

Utover å ha med ski på skolen når de har fått beskjed om det,

får jentene mine nå bestemme selv hvor mye de vil gå på ski.

Ski er endelig tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammet! ;-)

 

Om å ta rev i seilene

 

I helga har jeg hatt en oppvåkning.

 Ikke fra søvn (skjønt jeg har jo hatt det også, da).

Og ikke fra narkose.

Men kanskje fra en slags dvale?

 Du får lese videre og bedømme selv.

 

 

De som kjenner meg vet at jeg er antonymet til treningsnarkoman.

De vet også at jeg er glad i stillesittende aktiviteter.

Og mat.

God mat. Mye mat.

Man behøver ikke være mattegeni for å skjønne at det ikke er noen heldig kombinasjon.

 

 

I tillegg er jeg litt "kjerringa mot strømmen",

 og jeg finner det ultra-provoserende når andre forsøker å prakke på meg trender.

Jeg får voldelige tendenser når noen snakker om Grethe Roede,

jeg får ståpels av å høre om treningssentre,

og jeg klikker nesten i vinkel når noen skvaldrer om det gode livet de har fått med lavkarbo.

(Ha! Akkurat som det å ha magesekken full av fleskefett og seterrømme kan være sunt, liksom).

 

 

I disse tilfellene blir jeg som en trassig unge som i hvert fall ikke skal "høre på mora si".

Jeg spretter gjerne en Maarud på pur f...,

markerer min uvilje med å slenge bena på bordet,

og fyller skuffer og skap med karbohydrater i aller former og fasonger.

Jeg straffer jo ingen andre enn meg selv med dette,

men poenget er at jeg er for gammel til å bli fortalt hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.

 Jeg VET jo hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.

Det er bare at i min alder må man få lov til å finne ut slikt selv!

 

 

I helga skjønte jeg hvorfor jeg burde begynne å gjøre det jeg lenge har visst at jeg bør gjøre.

Jeg fant en grunn.

 En motivasjon.

 (Og nei, det er IKKE at jeg skal sanke "likes" på facebook eller legge ut selfies).

Motivasjonen min kommer av dette:

 

Lørdag og søndag var jeg på et hundekurs.

Et veldig bra hundekurs.

Uten å kjede de mindre hundeinteresserte med detaljer,

så kan jeg opplyse at de fleste av de hundeaktivitetene jeg er interessert i,

 innebærer løping.

Jeg løper ALDRI!

Etter gymtimenes og skolebussens tid, ble løping et avsluttet kapittel for meg.

Stort blir derfor sjokket,

når man plutselig befinner seg i en hall med ni andre hundeeiere og et tilsvarende antall hunder,

og vi alle skal løpe rundt i ring.

Rundt og rundt og rundt.

Du har blitt en karusell, liksom.

 

Jeg gjenoppdaget straks tyngdekraften,

og innså at jeg følte på en høyere G enn en gjennomsnittlig klient hos NAV.

Kurslederen ropte at vi fikk den beste holdningen ved å rette oss opp i ryggen og dytte puppa fram, og så var det bare å springe.

På den ene langveggen i hallen passerer man så et digert speil på hver runde,

mens man tenker at dette speilet kan da umulig være riktig?!

Kanskje det ser bedre ut på neste runde?

Men nei.

 Cavalieren er liten, søt og ser i grunnen ut som seg selv på hver eneste runde.

Men hva har skjedd med mennesket til menneskets beste venn?

Roser i kinna, bustete hår, briller på halv tolv, en BH som har sluttet å virke.

Og elegansen til Dumbo på rangel.

 

 

Mennesket til menneskets beste venn er rett og slett i bedrøvelig dårlig form.

Og rett og slett for tung.

Ærlig talt!

Dette lover ikke godt for alle planene matmor har for seg selv og Fido.

Her må noe gjøres!

 

Så nå skal jeg ut å gå (kanskje springe litt også, hvis det ikke er noen speil langs veien),

og trosse alt som heter ulv, bjørn, gaupe og sau.

Ikke f... om jeg gir opp hundesport - her er trassen snudd til noe positivt! ;-)

 

 

På gjenhør, godtfolk! :-)