Om å ta rev i seilene

 

I helga har jeg hatt en oppvåkning.

 Ikke fra søvn (skjønt jeg har jo hatt det også, da).

Og ikke fra narkose.

Men kanskje fra en slags dvale?

 Du får lese videre og bedømme selv.

 

 

De som kjenner meg vet at jeg er antonymet til treningsnarkoman.

De vet også at jeg er glad i stillesittende aktiviteter.

Og mat.

God mat. Mye mat.

Man behøver ikke være mattegeni for å skjønne at det ikke er noen heldig kombinasjon.

 

 

I tillegg er jeg litt "kjerringa mot strømmen",

 og jeg finner det ultra-provoserende når andre forsøker å prakke på meg trender.

Jeg får voldelige tendenser når noen snakker om Grethe Roede,

jeg får ståpels av å høre om treningssentre,

og jeg klikker nesten i vinkel når noen skvaldrer om det gode livet de har fått med lavkarbo.

(Ha! Akkurat som det å ha magesekken full av fleskefett og seterrømme kan være sunt, liksom).

 

 

I disse tilfellene blir jeg som en trassig unge som i hvert fall ikke skal "høre på mora si".

Jeg spretter gjerne en Maarud på pur f...,

markerer min uvilje med å slenge bena på bordet,

og fyller skuffer og skap med karbohydrater i aller former og fasonger.

Jeg straffer jo ingen andre enn meg selv med dette,

men poenget er at jeg er for gammel til å bli fortalt hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.

 Jeg VET jo hva jeg burde gjøre og ikke gjøre.

Det er bare at i min alder må man få lov til å finne ut slikt selv!

 

 

I helga skjønte jeg hvorfor jeg burde begynne å gjøre det jeg lenge har visst at jeg bør gjøre.

Jeg fant en grunn.

 En motivasjon.

 (Og nei, det er IKKE at jeg skal sanke "likes" på facebook eller legge ut selfies).

Motivasjonen min kommer av dette:

 

Lørdag og søndag var jeg på et hundekurs.

Et veldig bra hundekurs.

Uten å kjede de mindre hundeinteresserte med detaljer,

så kan jeg opplyse at de fleste av de hundeaktivitetene jeg er interessert i,

 innebærer løping.

Jeg løper ALDRI!

Etter gymtimenes og skolebussens tid, ble løping et avsluttet kapittel for meg.

Stort blir derfor sjokket,

når man plutselig befinner seg i en hall med ni andre hundeeiere og et tilsvarende antall hunder,

og vi alle skal løpe rundt i ring.

Rundt og rundt og rundt.

Du har blitt en karusell, liksom.

 

Jeg gjenoppdaget straks tyngdekraften,

og innså at jeg følte på en høyere G enn en gjennomsnittlig klient hos NAV.

Kurslederen ropte at vi fikk den beste holdningen ved å rette oss opp i ryggen og dytte puppa fram, og så var det bare å springe.

På den ene langveggen i hallen passerer man så et digert speil på hver runde,

mens man tenker at dette speilet kan da umulig være riktig?!

Kanskje det ser bedre ut på neste runde?

Men nei.

 Cavalieren er liten, søt og ser i grunnen ut som seg selv på hver eneste runde.

Men hva har skjedd med mennesket til menneskets beste venn?

Roser i kinna, bustete hår, briller på halv tolv, en BH som har sluttet å virke.

Og elegansen til Dumbo på rangel.

 

 

Mennesket til menneskets beste venn er rett og slett i bedrøvelig dårlig form.

Og rett og slett for tung.

Ærlig talt!

Dette lover ikke godt for alle planene matmor har for seg selv og Fido.

Her må noe gjøres!

 

Så nå skal jeg ut å gå (kanskje springe litt også, hvis det ikke er noen speil langs veien),

og trosse alt som heter ulv, bjørn, gaupe og sau.

Ikke f... om jeg gir opp hundesport - her er trassen snudd til noe positivt! ;-)

 

 

På gjenhør, godtfolk! :-)