Snart to måneder siden sist!

 

Det har gått altfor lang tid siden forrige gang jeg blogget, og jeg vet at det er både kjedelig og irriterende for de som følger meg. Selv blir jeg kjempeirritert når de bloggene jeg følger står stille dag etter dag. Men jeg har en forklaring da, selv om den ikke skal være noen unnskyldning. Det blir omtrent som ADHD - den er en forklaring på ting og tang, men skal selvfølgelig ikke være noen unnskyldning for de som har det. ;-)

 

Min unnskyldning (ehh: forklaring) for meget laber bloggvirksomhet denne høsten, er at det har skjedd så mye hele tiden! Jeg visste at det kom til å bli en slitsom høst i ny jobb, men akkurat hvor mye jeg skulle komme til å arbeide, er jeg egentlig glad jeg ikke var klar over. Tror nesten jeg må vie et eget blogginnlegg til jobben senere. 



 

Det har vært travelt hjemme også. Det startet med en syk hund, som etter hvert viste seg å være på vei til å få livmorbetennelse. Livmora måtte ut, og det ble derfor en stor operasjon på vår kjære Talina. Heldigvis har vi forsikring på hundene våre, og heldigvis har hun blitt seg selv igjen - og vel så det. Vet ikke om hormonene løper litt løpsk med henne, eller om hun bare la seg til noen nye vaner da hun var syk, men nå ligger hun i hvertfall i sofaer og senger med en like selvsikker mine som Ludvig 14. :-)

 



 

Mens bikkja altså lå med en mage snarlik et korsstingbroderi, trådde eldstejenta forkjært på en stein på gårdsplassen, og fikk brudd i ankelen! At det skulle være så fort gjort å brekke noe hadde jeg aldri trodd, men nå vet jeg altså bedre. Hun er gipset fra kne til tær, men er heldigvis ca. halvgått med gipsen, og bruddet gror fint. Takk og lov! Synes hun har blitt veldig flink til å håndtere både rockefoten og krykkene, men det er jo ikke til å stikke under en stol at ting er tungvindt, og at hun trenger en del praktisk hjelp.

 



 

Den som ikke har noe å gjøre må skaffe seg noe å gjøre, og da er greia å kjøpe seg en tredje hund! Vi hentet 11 måneder gamle Charlie for å ha ham på prøve, men han blir her - for å si det sånn. ;-) Yngstejenta har ingen andre hobbyer enn agility nå, og det er begrenset hva man kan forlange av to seks år gamle hunder som har gått på stas hele livet. Som de moderne og framtidsrettede foreldrene vi er ;-), tenkte vi derfor at hun skulle få "nytt materiale" å jobbe med. Det er NÅ hun er interessert og fortsatt er nok hjemme til å dyrke hund som hobby, derfor tro vi altså til med en tredje hund, selv om jeg egentlig hadde sagt at jeg ikke skulle ha tre hunder igjen (mamma`r sier mye rart). I tillegg ønsker eldstejenta å begynne med lydighet når hun er på beina igjen, så da skal Charlie få bruke hodet sitt på mer enn å drepe doruller. ;-)



 

Og plutselig en kveld fikk vi en trist telefon. Fjordingen vår Lotta (som de siste årene har bodd i en stall i nærheten av oss), hadde blitt syk. Hjertet var i ferd med å svikte, og den eneste rette avgjørelsen var å la henne slippe. Det er vondt å skulle bestemme over liv og død, men vi hadde egentlig ikke så mye valg, så lenge dyrevelferd og verdighet har førsteprioritet. Nå springer Lotta på de evige gressmarker. Jeg er glad hun ikke bodde hjemme hos oss de siste åra, for tomrommet etter en hest blir stort på alle måter. Ettersom hun ikke bodde hjemme så hadde vi et slags avstandsforhold til henne, men det er rart allikevel - at kapittelet Lotta er over. Det er jo henne eldstejenta har ridd på og stelt med, når hun har vært i stallen.



 

Ja, det var litt om hva som har opptatt meg de siste ukene. Forhåpentligvis blir det mindre dramatikk i den søte adventstid, slik at jeg har overskudd til å blogge litt oftere.

 

Ha en fin kveld!



Sorg og nostalgi

 

 

(www.rolv.no)

 



Høst er tiden for ettertanke og nostalgi. For meg er høsten fin og spesiell, og det nærmeste jeg kommer en favorittårstid. Den er spesiell for meg fordi den også var favorittårstiden til min kjære bestemor, og dette er første høsten uten henne. ♥♥♥

 

Jeg har funnet ut at sorgprosessen er som en berg-og-dal-bane. Fra hun brått ble veldig syk og døde i vår, og fram til nå, føler jeg at sorgen har kommet og tatt meg igjen flere ganger. Etter uker med glede og godt humør, sitter den plutselig der igjen, i form av en klump i magen og en klump i halsen, fulgt av mange tanker og minner. Det er tydelig at hjernen jobber mye "på egenhånd", for jeg husker plutselig fine ting som jeg ikke har tenkt på på mange år.

 

(www.pointblog.no)

 



Bestemor var nok det nærmeste jeg kunne kommet en klippe, og hun innebar så mye trygghet. Jeg var hennes eneste barnebarn, så ikke minst tilbragte vi mye tid sammen. Men minst like viktig for meg, var nok følelsen av å være forstått. Vi var ganske like, bestemor og jeg. Vi hadde sammenfallende holdninger og verdier, og hun var forut for sin generasjon i forhold til toleranse. Vi delte humor, og vi delte en del interesser.

 

Jeg tenker at mye av henne får lov til å leve videre, gjennom alt hun har lært meg av smått og stort gjennom årene, og gjennom det mennesket hun har bidratt til å gjøre meg til. Og det er godt. Samtidig er det veldig sårt å tenke på at hun representerte ei tid som snart er borte. Hennes generasjon så sikkert ikke på tilværelsen sin som bare enkel og grei, men for meg representerte bestemor og hennes generasjon ei trygg og ukomplisert tid, som jeg skulle ønske vi hadde mere av nå som jeg er voksen.

 

(www.nationen.no)

 



Hun hadde hjemmelaget mat fra bunnen av. Hun brukte klærne, møblene og tingene sine til hun trengte nye, og til dyrere ting hadde hun gjerne spart ei stund. Hun representerte fysisk arbeid, enten det var å stå på potetmaskin eller hogge ved. Hun tok seg alltid tid til det som var viktig, som for eksempel å lese for meg eller ta en kaffekopp med en av søsknene sine, selv om hun hadde husarbeid som ventet. Hun hadde en god balanse mellom å ha et rent og ryddig nok hus til at det var representabelt, men aldri så strøkent at det tok fokuset hennes vekk fra viktigere ting. Hun hadde omsorg for to- og firbeinte rundt seg, og viste det stadig gjennom handling. Hun var en del av en stor søskenflokk, der samholdet også ble meg til glede.

 

Jeg er trist og bekymret over at så mye fra denne tida er borte. I dag stresser vi slik med jobb og alt annet vi skal rekke, at familiemedlemmene knapt rekker å spise middag sammen. Mye handler om å skaffe seg alt vi har lyst på, og tror vi trenger, for å henge med. Dermed må vi jobbe enda mer, for å kunne finansiere alle disse tingene. Vi har kropper som brukes alt for lite, og de flinkeste trener for å kompensere for dette. Men treninga tar jo også av den dyrebare tida vår. Hodene våre derimot, de er slitne. De er så slitne at spenningshodepine, nakke- og ryggproblemer og psykiske problemer, har erstattet gamledagers slitasjegikt og krokete rygger. Vi har det så travelt i våre moderne liv med alle hjelpemidler, at vi har mindre og mindre tid til det gode menneskelige samværet, og alle er seg selv mer og mer nærmest.

 

(www.dyrerettighetsaktivisten.com)

 



Jeg synes det er trist og skremmende, og jeg vil egentlig ikke være med på å lage et slikt samfunn for barna mine. Allikevel er jeg med på karusellen, jeg som de fleste andre. Og hvordan skal man klare å bremse utviklinga? Ta andre valg? Det er i alle fall ikke lett alene, så man må i hvertfall stå flere sammen. Allikevel tror jeg det er vanskelig, og det gjør meg litt motløs. Hadde bestemor vært her nå, ville jeg snakket med henne om tankene mine. Det er hun ikke, og da blir det bloggen som får dem. Kanskje kan jeg nå minst ett annet menneske med tankene mine i dag, og da er det en fin høstdag allikevel!

 

Mens jeg satt og skrev dette innlegget, banket det på utgangsdøra. Utenfor sto det to søte unge damer fra Jehovas vitner, som lurte på om jeg hadde tenkt på all urettferdigheten i verden. Jeg måtte jo si som sant var, at det hadde jeg jo. Jeg unnlot å fortelle dem at jeg i grunnen satt og tenkte på den akkurat nå, for da hadde jeg nok måttet be dem inn. For meg er nok ikke Jehovas vitner svaret på spørsmålene mine, men det var pussig at de skulle dukke opp når jeg var midt i grublerier over eksistensielle spørsmål!

 

(www.bjorstad.wordpress.com)

 

Ønsker alle en fredfull søndag!

 



 

 



Om USA - og om å tøye grensene sine

 

Jeg skal IKKE til USA, selv om det kanskje kan se slik ut på dagens overskrift.

Nei, til det er flyskrekken min alt for stor (enda).

Men eldstejenta mi skal! Til sommeren! I fire uker!

 

Hun skal på språkreise,

og jeg synes det er rart å tenke på at jeg har fått så store barn!

Til sommeren er hun 16 år,

og da er det faktisk bare to år igjen til hun er myndig -

og i stor grad kan gjøre som hun selv vil.

 

Alllikevel får jeg sommerfugler i magen,

ved tanken på å sende henne alene "over there".

Skjønt alene er hun ikke da. :-)

Hun reiser sammen med to gode venninner,

en haug med andre ungdommer fra Norge og andre land i Europa,

og en håndfull voksne, rutinerte ledere.

 

Allikevel blir dette første turen hennes uten pappa og mamma,

bortsett fra leirskolen på 7. trinn og konfirmantleiren i fjor sommer, da. ;-)

 

 ♥♥♥

 

Når jentene mine nærmet seg slutten på barneåra,

og det var på tide å slippe mer og mer taket i takt med at åra gikk,

bestemte jeg meg for en ting:

 

Det JEG eventuelt måtte være redd for,

skal aldri få begrense jentene våre i deres livsutfoldelse. 

Det er jo ikke MEG det handler om når for eksempel eldstejenta vil på språkreise -

det er HENNE!

 

Det er ikke MEG,

med min flyskrekk, småredsel for overfall, bortføring og annen elendighet,

dette handler om.

 

Nei, det er HENNE,

 med hennes reiseglede, ønske om å oppleve andre land,

og spenning over å snakke engelsk i fire uker,

dette handler om!

 

♥♥♥

 

Dette innebærer å gå noen runder meg seg selv og mammahjertet sitt.

Det innebærer å tåle og føle på egen redsel, på grunn av mangel på kontroll.

Dette innebærer å gi sine barn den friheten de trenger,

for å utvikle seg til selvstendige mennesker.

 

Og det innebærer å huske på at man ikke eier sine barn!

Man har dem bare til låns - og det i de viktigste åra i livene deres.

 

♥♥♥

Bare et tastetrykk unna...

 

 

Nå har jeg så mange tanker om bruk av sosiale medier, at jeg bare må dele dem. Til glede for noen, og til ergrelse for andre, antagelig... Men slik er det med meninger; alle er ikke enige i dem! :-)

 

Vi drukner i måter å kommunisere på; Facebook, Twitter, Instagram, Kik, Snapchat... SMS og MMS nevner jeg ikke en gang, for de er så gamle kommunikasjonsformer, at hadde de vært biler, så hadde de vært å regne som T-Forder.

 

Det er masse positivt med alle disse mulighetene for kommunikasjon. Man kan holde kontakt selv om avstanden er stor, beskjeder kan bli gitt raskt og til mange samtidig, for mennesker uten særlig sosialt nettverk kan dette være måten å øke nettverket på, og ikke minst er det gratis! Masse fordeler, og det er vel disse vi stort sett velger å se.

 

(www.idg.no)



 

Men her kommer noen av ulempene, som jeg enten har oppdaget selv, blitt fortalt om av andre, eller lest om. Noen av dem er ganske alvorlige, synes jeg.

• Mange, og det gjelder alle aldersgrupper, er innom mobilen eller pc-en flere ganger i timen, for å sjekke om det har skjedd noe nytt som de bør få med seg. Mobilen sjekkes i bursdager og konfirmasjonsselskaper, på skolen, ved middagsbordet, og når man kommer ut av dusjen. Man er redd for å gå glipp av noe, og dette må da medføre et betydelig stress?

• Beskjeder blir gitt og avtaler inngått på ulike elektroniske arenaer, og gjerne samtidig. Er du ikke "på", eller "på" ofte nok, kan det hende du står der når toget går, selv om ingen med vilje forsøkte å sette deg igjen. Synes en klok BUP-ansatt har sagt det så fint: Det er ikke alle barn og unge som henger med på det sosiale tempoet, fordi de rett og slett trenger noe mer tid. Dette kan etter hvert skape store problemer for dem.
•                                                 

(www.havheksa.no)

• Vi vet at kroppsspråk og ansiktsmimikk er en viktig del av kommunikasjonen mellom oss mennesker. Elektronisk kommunikasjon er stort sett strippet for dette, og da står man igjen med ORDET, og kanskje en eller annen smiley - eller kanskje enda verre; ikke en eneste smiley i det hele tatt. Denne typen kommunikasjon gir grobunn for misforståelser, er vanskelig å forstå for mange, og kan være ganske fattig sammenlignet med den gode samtalen.

• Noen lever livet sitt på nettet. En unik mulighet hvis man av ulike årsaker er avskåret fra å delta på ting ute blant folk, men en forferdelig løsning for de som absolutt burde hatt menneskelig kontakt. At man kan leve livet gjennom en skjerm når man vil på døgnet, mens resten av samfunnet suser forbi utenfor, kan umulig være bra.
• 
  
  

   

  
  

                                 (www.hildewibe.blogspot.com)                          

• Man kan utestenge eller mobbe andre på mye mer "effektive" måter enn før. Gjennom et tastetrykk kan man spre ubehageligheter kjapt og til flere mottakere. Da jeg var ung ville det tatt dager å spre det samme, da vi måtte bruke hustelefonen, sende lapper eller sykle til hverandre for å få snakket. Utestenging kan man enkelt få til, uten at man får "tatt" noen for det. Det er for eksempel bare å "glemme" noen når man sender hilsener, eller inviterer til felleschat.

• Spredning av nyheter skjer også svært effektivt via sosiale medier. Ulykker formidles omtrent før ambulansen har kommet fram, og RIP-hilsener legges ut nesten før nærmeste familie, venner og kollegaer er orientert om dødsfallet. Det ser ut til å være så viktig å være først, at jeg tror nesten det må være utlovet en premie for de raskeste, uten at jeg har fått det med meg.
• 
  
  
(www.webpsykologen.no)

• Også har vi de som legger ut alt mulig, uansett hvilket humør de er i, og etterpå blir fortørnet over at andre "sladrer" om ting de legger ut på sine sosiale nettverk. Jeg tror ikke disse har forstått at sosiale nettverk nesten er for offentlige å regne, og at ting man legger ut, må være ting som tåler dagens lys. Er det ting man ikke kan tenke seg å si høyt i køen på Kiwi, så bør det heller ikke skrives på for eksempel facebook. Profilene og sidene våre på sosiale nettverk må betraktes som "utstillingsvinduene" våre, og dit setter man ikke bilder eller utsagn man etterpå ikke vil forbindes med.    

Utviklinga av kommunikasjonsformer går rivende fort, og vi voksne må bare innse at vi ikke henger med på alt. Dermed mister vi også litt kontrollen over hva våre håpefulle holder på med. Vi SKAL jo ha mindre og mindre oppsyn jo eldre de blir, men noen ganger trenger barn og unge veiledning. Vi har vel fått et godt bevis for akkurat det de siste dagene: Når ikke en godt voksen politimann har forstått rekkevidden av det han legger ut på facebook, så kan vi ikke forvente at alle barn og unge gjør det.  

 

(www.forskningsradet.no)

                                                 

Gammelt nytt - kabeltrommel!

 

De som er skikkelig oppdatert på interiør og interiørblogging,

vet jo at å forvandle kabeltromler til bord,

har vært "inn" et par år.

Altså gammelt nytt! ;-)

 

 

Jeg falt pladask for denne idèen første gang jeg så den,

og var ganske kjapt så heldig å få tak i en gammel trommel.

Den hadde stått ute i vær og vind i flere år,

og var ikke akkurat noe syn.

 

Takket være ei maleglad eldstedatter,

har trommelen nå fått nytt liv som bord på verandaen.

Jeg synes den ble veldig fin,

og da spiller det ingen rolle om kabeltromler er gammelt nytt! ;-)

 

 

 

Sommeren er på hell

 

En fantastisk varm, solfylt og opplevelsesrik sommer går mot slutten,

og snart er den første høstmåneden her.
 

 

Vi har hatt en frodig veranda i sommer,

og denne artige "buska" til eldstejenta er fortsatt i full blomst,

selv om nettene er kalde nå.

 

 

Her er en morsom sak som jeg kjøpte i sommer; en dørstopper formet som en boksesekk. :-)

Veldig kjekk for å holde dørene åpne, selv om det skulle komme et vindkast.

Det er ikke noe minus at den er grå og svart - to av yndlingsfargene mine. ;-)

 

 

 

Vi har også hengt opp ei knaggrekke ute i sommer,

ved siden av utgangsdøra.

Den er til å henge hundebåndene på.

Godt å slippe sølete hundebånd på knaggene inne i gangen,

når vi har vært ute med de firbeinte i regnvær.

Og hva er vel mer naturlig enn å henge opp et par skilt i samme slengen -

der husets frue utvilsomt kommer best ut. ;-)



 

Tusen takk!

 

Jeg har bursdag i september, men i dag fikk jeg bursdaggava mi på forskudd! Familien min hadde spleiset på en Kitchen Aid kjøkkenmaskin til meg, og klarte nok ikke å vente til september med å se hvordan jeg reagerte når jeg pakket opp! :-)

 

 

Jeg har lenge ønsket meg en slik kjøkkenmaskin, men synes den har vært alt for dyr. Derfor ble jeg helt overveldet da svigermor, foreldrene mine, jentene og mannen hadde spleiset på en Kitchen Aid til meg. ♥ Denne skal nok få fram bakeren i meg, skal dere se! ;-)

 

Her har den allerede fått sin faste plass ved siden av komfyren. :-)