Kjent for å være kjent

 

Jeg har lenge tenkt på et fenomen, og at jeg har lyst til å skrive om det. Når flere rundt meg den siste tiden også har begynt å snakke om samme fenomen, har jeg fått det "dyttet" jeg trengte for å skrive innlegget. Fenomenet er å være kjent for å være kjent.



 

Landet vårt har de siste årene fått en rekke C-, D-, E- og kanskje Å-kjendiser (synd alfabetet ikke er lenger), som rett og slett bare er kjent for å være kjent! Er det ikke rart? Før måtte man ha utmerket seg med ferdigheter (helst positive) for å bli kjent, og kjendisene var sangere, skuespillere, kunstnere og idrettsutøvere. Også politikere, eksperter innenfor ulike fagområder, og sterke personligheter som står fram med viktige budskap, har heldigvis også etter hvert fått kjendisstatus. I det samme kjølvannet følger også vellykkede forretningskvinner og -menn.



 

Alt dette er for så vidt greit, selv om kjendiser gjerne også er forbilder. Alle de nevnte kategoriene står jo for talent, teft, arbeidsinnsats, målrettethet, gode holdninger eller et visst mot - egenskaper vi verdsetter. Men så kommer problemet (i alle fall i mine øyne); nemlig de som har blitt kjent, kun for å være kjent! Her snakker vi deltagere i realityserier, f.eks. Petter Pilgaard fra Paradise Hotel. Han ble rett og slett kjent for å delta i et TV-program der målet er å ligge med flest mulig på kortest mulig tid, flashe mest mulig av en glatt kropp mens den går fra melkehvit til karamellfarge, og drikke seg dummere enn man trodde var mulig, mens antall potensielle arbeidsgivere synker omvendt proporsjonalt med antall inntatte drinker. Hva slags måte å bli kjendis på er dette? Dette har ikke noe med hverken talent, teft, arbeidsinnsats, målretthetet, gode holdninger eller mot å gjøre, og jeg kan vanskelige forsvare Petter Pilgaard og hans likemenn/-kvinner som forbilder.





 

Og så har vi alle bloggerne, som har blitt både kjente og velstående av å dele bilder og tekst fra livet sitt daglig. Jeg er en ivrig leser av blogger selv, og synes det er fascinerende å følge dagliglivet til ulike mennesker. Å følge et par familier med funksjonshemmede barn gir meg en unik innsikt og øker forståelsen min, å følge to unge tobarnsmødre gjør meg mer tolerant, å lese blogger basert på en god porsjon humor og selvironi gir meg mye glede, og i blant får jeg gode tips til huset, gjennom blogger som har fokus på interiør. Jeg er glad i å både lese og skrive, så både det å blogge og å lese blogger, er et fenomen jeg har stor forståelse for.



 

Samtidig er det rart å tenke på at noen av dem nærmest tjener til livets opphold ved å vise frem strøkne negler, garderober, kropper, menyer og hus. En fasade det tar nærmest en arbeidsdag - hver dag - å vedlikeholde. Det vi andre må presse inn oppå ei 37,5 times arbeidsuke, ER jobben for disse bloggerne; trening, hår- og kroppspleie, matlaging, påkledning, og styling av hus. På mange måter presenterer disse bloggerne en illusjon av et liv, da flertallet av oss hverken har forutsetning for eller mulighet til å leve slik. Samfunnet kunne heller ikke ha bestått hvis blogging med perfeksjonisme var hovedbeskjeftigelsen for de fleste av oss. Markedet for blogging ville bli mettet, og enda verre; hvem skulle stelt de gamle på sykehjemmene, undervist barna våre, tømt septikkummer, brøytet snø, eller holdt butikkene åpne, hvis alle tilbragte dagen på ei tredemølle, før de satte seg ned i designersofaen til kvelds med Mac`en i fanget, for å dokumentere nok en vellykket dag på bloggen?





 

Med andre ord vil jeg gå så langt som å beskylde disse "rosabloggerne" for å lage et ideal av en hverdag, som nærmest er umulig å leve opp til (for de fleste av oss). Hvis dette er det livet unge jenter tror de skal få når de passerer 20 år, blir de sørgelig skuffet! Det er ikke normalen å våkne nyfrisert hver morgen, for så å servere mannen din en utsøkt frokost, mens du kjenner forelskelsen øke på for hver vaskemaskin med sure sokker du får lov å sette på. Det er ikke normalen å stå opp kl. 06.00 i barselpermisjonen, for å rekke å trene og style seg for bilder FØR babyen våkner. Det er ikke normalen å ha hunder og barn, uten at ett hårstrå, finger- eller snutemerke finnes i huset. Det er ikke normalen å være registrert med fast bopel, uten å ha en eneste liten haug med reklame eller gamle aviser. Det er ikke normalen å trille barnevogn eller dra på cruise med 20 cm høye hæler, uten et aldri så lite ankelbrudd.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men velger å ikke trøtte dere ut. Da jeg i romjula attpåtil leser at en av disse damene blir lei seg av negative kommentarer på bloggen, og poengterer at også hun bare er et menneske, satte jeg gløggen i halsen. Da jeg i tillegg skjønner at en del av bloggbildene hennes er retusjerte, blant annet for å få en slank og perfekt kropp enda slankere, samtidig som den aktuelle bloggeren poengterer at hun ikke vil bidra til kroppshysteri, kom gløggen nærmest opp igjen. Når man velger å framstille seg selv som en perfekt porselensdukke i sitt trygge Barbiehus, godt beskyttet av Ken, så må man i grunnen ta det som kommer. Provoserte bitcher i utvaskede Sloggitruser har også en stemme som må ut. De representerer flisete hår, halvtomme Cornflakes pakker, tårn med klesvask, for lite nattesøvn, valker, hundehår, leverposteiflekker, stabler med gammel reklame, praktiske joggesko, perioder med dårlig råd, og ofte for lite tid og overskudd til å pleie seg selv.

 

Heretter jakter jeg på gode HVERDAGSBLOGGER, som kan gi oss dødelige og uretusjerte, underholdning og tips i en reell hverdag!

 

Fortsatt god jul!

Om røde tråder og matematikk

Etter snart fem måneders bloggtørke, tror jeg det er helt innenfor å låne Georg Anker Hansen-parodien fra "Torsdag kveld fra Nydalen": "Jasså - så dere trodde jeg var død? Men det var jeg altså ikke!"! Hoi! Jeg har det med å forsvinne fra blogg-jordens overflate i blant, men har så langt alltid dukket opp igjen, og nå er jeg her! :-)



Tross høstferie, så handler innlegget i dag om den røde tråden i norsk skole, eller snarere mangel på sådan - i mattefaget. Jeg har snart jobbet som lærer i 20 år, og for tre år siden fikk jeg det første mattesjokket - som mor. Eldstejenta mi begynte på ungdomsskolen, og etter et par uker lurte jeg på om det hadde skjedd en forbytting ett sted, da mattefaget på 8. trinn på en måte ikke tok fatt der mattefaget på 7. trinn "slapp".



Etter en nærmere sjekk, fikk jeg bekreftet mine mistanker om at jenta mi ikke hadde hoppet over 7. trinn, og heller ikke var blitt plassert rett på 9. trinn ved en feiltagelse, så ting var som de skulle være. Hun kom fra en barneskole som hadde gitt henne sju solide år med god læring, kom til en god ungdomsskole i kontinuerlig positiv utvikling, og i tillegg har jenta mi alltid klart seg bra på skolen og jobbet pliktoppfyllende og systematisk. Så hva skjer`a Bagera?

Etter å ha snakket med flere ungdommer, foreldre og lærere - også i andre kommuner enn den vi bor i, kom jeg fram til min egen teori: Det er et sprang mellom mattefaget på barneskolen og ungdomsskolen, en slags "missing link". Barneskolen har loset elevene i mål med mattefaget i Lindesnes, mens ungdomsskolematten tar fatt på Nordkapp, for å bruke et språklig bilde. Hvordan skal elevene ta seg mellom disse to punktene? Skal det skje i sommerferien mellom barne- og ungdomsskolen? Og hvem har ansvaret for reisen?

Jeg har ikke funnet svaret på disse vesentlige spørsmålene, men jeg tror jeg har funnet årsaken til at reisen i Matteland ikke går på skinner (for alle). Det må skyldes noe i det nasjonale systemet rundt faget. Selvfølgelig vil faktorer på kommune- og skolenivå, og blant lærere og elever også ha betydning, men jeg tror dette er underordnet. Undervisning på alle trinn i norsk skole skal foregå etter den nasjonale læreplanen, og da må det være denne som ikke sørger for gode nok overganger mellom skoleslagene. I tillegg er læreverkene i matte for barne-/ungdomsskolen som for ulike planeter å regne, men innkjøpte læreverk skal jo i prinsippet oppfylle kravene i den nasjonale læreplanen, så igjen peker læreplanen seg ut som den store synderen.




Etter tre år på ungdomsskolen med et relativt heavy mattepensum, gitt av nasjonale standarder, er man 16 år. Klar for moped, klar for den store verden - og klar for videregående skole. Uansett om man velger et yrkesfaglig eller studiespesialiserende løp, er matte obligatorisk også der. Ungdommene har blitt jevnlig og til dels tungt medisinert med alt fra geometri til ligninger de tre siste årene, og anser seg klare for høyere doser, samt alt annet som måtte komme rekendes på mattefjøla. Pensumet må jo bare øke på; ting blir vel liksom ikke lettere når man begynner sitt 11. år på skolen.

Og det er nå "hva skjer a` Bagera?" går over til å bli WTF??? (En oversettelse kan være på sin plass for oss over 40: WTF er forkortelsen for What The Fu...). For på yrkesfag er "the missing link"! Den er funnet, men tre år for seint...! I sitt 11. år på skolen er elevene på yrkesfag tilbake til et mattepensum de kan begripe, brøk er igjen illustrert med pizza, og de unge begynner igjen å få tro på at de en gang vil kunne klare å bo for seg selv allikevel, uten å gå personlig konkurs, eller forgifte noen med feildoblede matoppskrifter.






Nå rister antagelig noen av dere på hodet, og tenker at jeg som lærer burde skjønne at det kreves en helt annen matte for å bli frisør enn tannlege, og at derfor er det jo bare rett og rimelig at mattepensumet på yrkesfag er mye enklere enn på stusiespesialiserende. Det er jeg helt enig i, men problemet er at alle disse blivende frisørene og tannlegene har sittet og hatt samme krevende mattepensumet gjennom hele ungdomsskolen. Til glede for tannlegene, slik at de blant annet kan unngå at tennene våre eksploderer. Men til sorg for frisørene og alle deres likemenn og -kvinner, med mer praktiske matteferdigheter. De har fått gnidd mattesåret sitt fullt av teoretisk salt hver eneste dag i tre år, for at tannlegene skal kunne bli tannleger. Mens mattesåret svei parallelt med saltmengden, og selvfølelsen og gleden over mattefaget sank til under frysepunktet.

Da er det godt å komme på yrkesfag og oppleve et nasjonalt bestemt mattepensum som man mestrer - man er tilbake i kjent terreng. Men det er godt med en bismak, for enda en gang har ikke den nasjonale læreplanen sikret en god overgang i matte mellom skoleslag. Å gå "tilbake" i pensum når man er 16 år og begynner på yrkesfag oppleves underlig, når man som 13-åring opplevde å bli kastet inn i et mattepensum man ikke var rustet for.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at den røde tråden i mattefaget i Norge har gjort en skikkelig krøll. En krøll som svir mest for praktikerne som sikter seg mot yrkesfag og fagbrev. En stor gruppe mennesker som Norge er og blir helt avhengige av. Jeg har liten tro på at å pøse på med mer teori er det som vil løfte norsk mattekompetanse til nye høyder, da det å få jobbe innenfor nærmeste utviklingssone, motivasjon, og å se nytten av det man lærer, er essensielt for all læring.

 

Og BTW (ny oversettelse for de over 40: BTW = By The Way): Man behøver ikke lure så fryktelig på frafallet i videregående skole, der de fleste ramler av yrkesfag. Mange av disse ungdommene er allerede nesten tatt livet av gjennom 10 år i grunnskolen med det nasjonalt gitte pensumet. De har allerede akutt behov for førstehjelp den dagen de går inn dørene på videregående skole. Så enkelt. Men så vanskelig.

Rock`n roll!

Nå skal jeg skrive om et problem som gjelder mange damer, men som svært få snakker om. Og enda færre skriver om det på nettet, slik at ALLE kan lese om det. De som nå gleder seg til intime betroelser om uregelmessige blødninger, eller gode tips mot nedsunken livmor, kommer til å bli skuffet. SÅ spenstig er problemet ikke. Problemet jeg tenker på er rullestrømpebukser.

Dagligvarebutikkene og klesbutikker flommer over av nylonstrømpebukser av ymse slag. Noen til hverdags og noen til fest. Med kile, uten kile. Med forsterket tå, uten forsterket tå. Med og uten hold-in-effekt. Hold-in variantene er verstingene.

Verken strømpebukseprodusentene eller vi forbrukere, kan ha fulgt særlig godt med i naturfagtimene, da temaet var masse. At et legemes masse er konstant, må åpenbart ha gått oss hus forbi. Med naiviteten til et barn, tror vi at en muffinsmage kan forkles som vaskebrett, ved hjelp av en nylonsak til 70 kr. Herlighet, hvor lettlurte kan vi egentlig bli? Det må helt klart være noe galt med hukommelsen vår også, for vi går på nylontrikset igjen og igjen. Vi skal ha for å ikke gi opp!

Når man endelig har iført seg nylonhylsteret, etter minutter med angst for at neglene skal bore seg tvers gjennom stoffet, starter moroa. Strømpebuksa er så trang at levra har byttet plass med milten, og tynntarmen er plutselig der tykktarmen en gang var. I og med at naturlovene sjelden endrer seg, er det fortsatt slik at et legemes masse er konstant. Derfor må det som dyttes inn ett sted, tyte ut igjen et annet sted. Dermed har man plutselig en ny bilring - denne gangen oppå ribbeina, hevelser på ryggen, eller hvis man er riktig heldig; tre pupper.

Selv om dette umulig kan være særlig flatterende, er i alle fall magen flat, og man er klar for å innta begivenhetene! For å unngå at den sprengte strømpebuksa glir ned, må man gå helt rak i ryggen, med veloverveide steg. Men så skjer det at man må gjøre det fatale; å bøye seg framover. Hunden skal ha klapp, du skal dra på deg en støvlett, eller du har rett og slett mistet noe på bakken. Dermed høres et velkjent "brrrt", og strømpebuksa har på et tidels sekund rullet seg ned og under magen.

Magen jubler, pusten går lettere, og strømpebuksa smiler sikkert, over å ha blitt permittert fra den anstrengende jobben som fengselsvokter på sikret avdeling. Strømpebuksa ligger nå som en godt gjemt rull under magen, og du står akkurat og gratulerer brudeparet, skal til å ta en solid bit av dåpskaka, eller har nettopp tatt de råeste movsene på dansegulvet ever.

Diskret må du prøve å rulle nylonhylsteret opp og over magen igjen, før noen oppdager at vaskebrettet egentlig er en vaskeball. Men uansett, så blir opprullinga like elegant som en elefant i en porselensbutikk. I tillegg til opprullinga, trenger du egentlig å ta tak i hvert strømpelår også, etter tur, og strekke benet ut, samtidig som du drar stoffet opp. Det er litt vanskelig å gjøre dette uten å bli mistenkt for å være full, skjør i toppen, eller full av tics. Og slik går timene i begivenhetenes verden. Toalettet er hyppig frekventert, for her kan man dra opp kjolen og leke sprellemann, uten at diverse rykter begynner å gå.

Vel hjemme, lurer man på hvorfor disse geniale strømpebuksene ikke holder det reklamen lover. Ingen reflekterer over at modellene i reklamene er damer ala Fotballfrue, som aldri har vært i nærheten av å ha behov for hold-in. Når hoftebeina er det mest utstikkende i fronten, bortsett fra puppene, er det ikke noe problem å få hold-in strømpebukser til å sitte godt. Problemet er bare at da har man heller ikke behov for hold-in strømpebukser. Artige greier!

Om Petter Northug og sånn

"Forrige uke er et sammensurium av bilkjøring, makeup, hårspray, blitz og møter for min del". Nei, dette er ikke et sitat fra Petter Northug. Det er selvfølgelig Fotballfrue som lever i et sammensurium av stress og glam.

Skjønt Petter Northug har vel også vært delvis glamorøs i perioder, selv om stress kanskje er det som har preget ham sterkest de siste timene. Stress med å komme seg fort nok hjem fra byen - i bil. Stress med å forsere siste biten hjem - til fots. Stress med et sannhetssøkende politi. Og stress med medier som står klare til å lage langrennsløper-frikassè av ham, før han er avlivet.

Jeg synes Northug alltid har vært en oppblåst testosteronbombe, med et ego så provoserende stort, at han for lengst hadde vært banket i fargene til flagget til Marcus Hellner, hvis det ikke hadde vært for at han var uslåelig i Ola Nordmanns stolthet nummer èn; langrennssporten.

Alle vet at jeg ikke kan noe om langrenn, men tross en travel vinter, har jeg ikke kunnet unngå å forstå at noe rart har skjedd med Northugs skikarriere. Når han er mer på TV på grunn av Coop-reklamen sin, enn han er på TV på grunn av idrettsprestasjoner, så skjønner man at noe skjer. Å bokstavelig talt bli så forbigått av et landslag man selv har valgt å forlate, hadde gjort noe med gambleren i noen og enhver av oss.

For et talent som har oppført seg som en supernova, blir fallhøyden fra stjernehimmelen smertefullt stor, og man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at Petter ikke har hatt noen god vinter og vår, hverken i offentligheten eller hjemme i skibua. Når han runder av sesongen med å smelle millionkjerra si i autovernet mens promillen herjer, for så å stikke av som en feig guttunge, er fiaskoen komplett.

Medier av alle slag gikk da også av skaftet, og Brå`s stavbrudd ble plutselig redusert til en bisetning fra fortida. I hele går halset journalister rundt i Trondheim som losende jakthunder, men det eneste de fant var et brekt kragebein. Det var jo for pok(k)er ikke blod en gang! Endelig fikk man noe å ta Northug for - trønderen med oppfordringen om å la menn være menn! Glemt var den tyske frisøren fra Vestlandet, som antagelig er tatt av dage. Og glemt var landsbyen i Afghanistan som ble begravd av jordras. For å nevne noe.

Jeg er av den oppfatning at fyllekjøring er en creepy ting, begått av langsomttenkende individer uten ryggrad, eller evne til å tenke konsekvenser verken for seg selv eller andre. Med andre ord ingen du hadde ansatt, giftet deg med, eller gitt noe særlig ansvar. Jeg fordømmer promillekjøring uavhengig av navn og status. Slik sett stiller Northug i samme kategori som alle andre som begår samme lovbrudd. Hverken mer eller mindre. Juridisk sett.

Men samtidig er det kanskje litt annerledes med Petter Northug, enn med Herman Hvermansen. Northug er et forbilde for mange barn og unge i og utenfor langrennssporet, og han er dermed i en posisjon der han har enorm påvirkningskraft i forhold til holdninger. Han har solt seg i glansen som "kongen", og slikt forplikter. Så på et eller annet moralsk vis, blir det liksom et lite hakk verre at Northug kjører i fylla.

Hovmod står for fall, og  hvis det var "langt igjæn te` Royal Albert Hall" for sambygdingen Alexandersen, er det enda lengre mellom spillebordet i Las Vegas og verktøykassa på Ilseng. Det vil kongen snart erfare. Da kan han slikke sine sår, og erkjenne at tross noen megadigre riper i
(bil)lakken, så gikk dette utrolig bra. Å grisebanke en så solid bil uten annet enn et todelt kragebein som resultat, må være som å vinne i poker. Dette er en "once in a lifetime"-sjanse, så Lotto behøver ikke Northug bruke ei krone på i framtida. Så heldig er han ikke en gang til.

Jeg håper også det er lenge til mediegribbene finner en lignende sak å fråtse i. Det er tross alt ikke så gøy å sparke noen som ligger ned. Og dessuten; tre mot en er feigt. Apropos tre: Det er sjelden Ilseng har så palle-vante sonere, så her kommer nok palleproduksjonen til å nå uante høyder. Og da skal jammen menn få være menn, også - det er dem vel unt! ;-)

En praktfull og promillefri kveld, ønskes mine trofaste lesere! :-)

Ulike liv

 

Jeg følger flere blogger, og tre av de jeg følger tettest er Fotballfrue, Mamma til Michelle og Vår lille Sara. Felles for dem alle tre er at de slipper oss langt inn i livene sine, og de har hyppige oppdateringer. De to førstnevnte har også det til felles at de ligger på bloggtoppen i Norge, og bloggerne tjener svært godt. Bortsett fra dette, er det lite de har til felles, annet enn å gi oss innsikt i sine verdener. Tre verdener som fortoner seg nokså forskjellig, og i alle fall gir meg mye å tenke på!

 

Fotballfrue er vel noe av det nærmeste man kommer perfekt og perfeksjonist. Det eneste hun tilsynelatende ikke behersker, er forenkling av dobbel konsonant. Det heter IKKE avslappning, altså! Bortsett fra denne ubetydelige detaljen, som ikke spiller noen særlig rolle annet enn på norskeksamen, har hun orden på ALT. Huset hennes er korrekt og smakfullt innredet, med utelukkende lyst interiør. Allikevel ser du ikke ei brødsmule eller et hundehår noen steder. Fotballfrue og mannen eier to små selskapshunder, og disse ser ikke ut til å verken røyte, markere inne, stjele fra bordet, eller leke filler av avisen. Ikke minst er de forståelsesfulle og over hodet ikke aggressive mot det nye tilskuddet i familien; en perfekt jentebaby. Babyen er en av de få som er født symmetrisk i ansiktet, hun ammer når hun skal, raper når hun skal, koser seg på det rosa teppet sitt når hun skal, og sover når hun skal. Det vil da selvfølgelig si hele natta. Hun har en minigarderobe som kan få tenåringsjenter til å klikke av misunnelse, og jeg ville bli forundret om hun i det hele tatt kommer i nærheten av noen trassalder.

 

Nå virker det sikkert som jeg harselerer med Fotballfrue (igjen), men selv om jeg nok av og til gjør litt narr av hennes lille rosa, perfekte boble av en verden, så er jeg faktisk imponert og full av beundring også! Fotballfrue har en selvdisiplin som mange kan misunne henne. Fire dager etter fødselen hadde hun fått sin slanke kropp tilbake, og hver morgen står hun grytidlig opp for å trene før mannen drar på jobb. Alle vi som har prøvd, vet at en slik kropp ikke kommer gratis, og at det ligger jernvilje bak. Til datterens dåp hadde hun planlagt alt til minste detalj, og til og med hatt prøvesmaking med bakeriet på forhånd. Å ha kapasitet til å tenke på slike ting midt oppi melkespreng og løpske hormoner, er intet mindre enn beundringsverdig. Nå kan man jo spørre seg om dette ikke er en smule nevrotisk, og en unødvendig prioritering av tid i spedbarnsperioden, men det beundringsverdige er at det ser ut som hun har mer enn nok tid å gi datteren oppi alle prosjektene sine.

 

Mamma til Michelle var 14 år og fortvilet, da hun oppdaget at hun var gravid med Michelle. Når man selv er mamma til tenåringsjenter, er tanken på gravide 14-åringer rett og slett skrekkelig. Men ut fra hva jeg kan se i bloggen, så har Mamma til Michelle selv en fantastisk mamma, som har støttet den unge tenåringsmammaen på alle måter. Mamma til Michelle framstår som en fin personlighet, og mot alle odds, ser hun ut til å klare mammarollen med glans. Michelle virker som ei fornøyd og harmonisk lita frøken, og Mamma til Michelle framstår som ei flott ung dame, som virker langt eldre enn sine snart 18 år. Riktignok har hun, etter min smak, litt høy merkefaktor på klær, sko og tilbehør til både seg og datteren, men det er hun jo heller ikke alene om. Jeg synes også hun deler litt vel mye på bloggen i blant, men hun står sikkert inne for alt, og det er jo slikt det blir lesere av.

 

I går så delte Mamma til Michelle at hun er gravid igjen, knapt 18 år gammel. I dag blogget hun at terminen er i desember, og at hun gleder seg, men at det også denne gangen var et uplanlagt svangerskap, som hun blir alene om. Jeg er jo 100 år gammel i forhold til Mamma til Michelle, og tenker umiddelbart at det burde være mulig å planlegge LITT bedre. I neste øyeblikk innser jeg at ting KAN skje uten at man har helt kontroll på det - alle er ikke som Fotballfrue - og det kan gå helt utmerket for det! Fikser man morsrollen som 14-/15-åring, når alle venninnene kun er opptatt av gutter, kjendiser, siste mote, at man får for lite lommepenger og ikke får sove lenge nok om morgenen når man blir vekket kl. 12.00, ja, så fikser man sikkert å bli tobarnsmor som 18-åring også. Så jeg ønsker Mamma til Michelle lykke til i svangerskapet, og ser frem til å følge denne modige tenåringsjenta videre.

 

Så har vi bloggen Vår lille Sara, som går rett i hjerterota på leseren. Her har vi en mamma og en pappa som aner fred og ingen fare da de venter sin førstefødte for vel ett år siden. Ut kommer søte Ruske-Sara med sine karakteristiske ansiktstrekk, og et sjeldent syndrom som kan være livstruende. Foreldrenes fokus er at Sara skal overleve alle de kritiske periodene, og vokse opp. Sara greier ikke å spise selv, hun får derfor mat i en knapp på magen, men kaster i perioder opp veldig mye. Foreldrene poster derfor glade blogginnlegg når hun har hatt perioder uten oppkast, og lagt på seg noen titalls gram. Ett steg nærmere å vokse opp. At hun er utviklingshemmet, nesten språkløs, og kanskje aldri vil kunne stå eller gå selv, tar de liksom bare med på kjøpet. De lever hver dag med tanken på at de kan miste barnet sitt, allikevel makter de å se de positive tingene, og glede seg over de små framskrittene. De har null kontroll på morgendagen og framtiden. Det ville Fotballfrue taklet dårlig. Mamma til Michelle hadde kanskje taklet det. Hun har jo opplevd svært uforutsigbare ting selv. Men med et barn med så store behov, bør man nok være to om omsorgen.

 

Foreldrene til Sara skriver om tegn-til-tale kurs som den naturligste ting i verden, de skriver om det med samme aksept som jeg ville gjort hvis jeg skulle på et kurs i flatbrødbaking. Sara går i barnehage, en veldig god en virker det som, og de har et velfungerende hjelpeapparat rundt seg, ser det ut til i hvert fall. Så midt oppe i en dramatisk familiesituasjon, er de begge i jobb, og de sørger for et voksenliv ved siden av de enorme omsorgsrollene de har for Sara. For ei stund siden delte de den gledelige nyheten at Sara skal bli storesøster! Hun får en lillebror, og de vet allerede at han ikke har samme syndrom som Sara. Dette er virkelig en beundringsverdig familie, som jeg gleder meg til å følge videre!

 

Så det å følge blogger folkens, betyr innsikt i mange ulike liv og skjebner. Det gir næring til å tenke på hva som er viktig og mindre viktig, og kan bety noe for egne valg. Ikke minst innebærer blogglesing økt menneskekunnskap, og det er kanskje det mest givende, når man selv jobber med mennesker hver dag!

 

Ha ei fin påske! :-)

Vi ere en nasjon vi med

 

Selv om fedrelandet har grunnlovsjubileum i år, så MÅ jeg få lov å si det:

 

Jeg er egentlig litt lei mitt eget folkeslag.

Ola Nordmann.

Den en gang så sterke nordboeren med vett i pannen og mot i brøstet,

har blitt en slags sytete, pinglete og überegoistisk utgave av storbonden på Evenstad!

Og det er ikke riktig så sjarmerende som i Bjørnstjernes tid,

da bonderomantikken fortsatt var rotfestet på Berget.

 

 

Makan til bortskjemt, storforlangende folk - der absolutt ALT er andres feil,

skal man lete lenge etter!

Vi lever i et av verdens rikeste land,

en av verdens mest velutviklede velferdsstater,

og enda blir vi aldri fornøyde!

 

 

Skjer det en trafikkulykke,

så er det veien sin feil, krysset sin feil, bilen sin feil, eller ettermiddagssola sin feil.

Man skulle tro ettermiddagssola hadde flere skjebner på samvittigheten enn alkoholen.

Og uansett så er det i alle fall IKKE Ola-sjåfør sin feil!

Her i landet har vi ikke dårlige sjåfører på verken 18 eller 80!

 

 

Er det en elev på skolen som ikke klarer seg så bra,

så er det læreren sin feil.

Dette ekle krypet av en boklærd,

som har som sin livsoppgave å tyne unge hjerner.

Medelevene har antagelig litt skyld de også.

Eleven selv eller hjemmet har i alle fall ingen skyld,

og kunne iiikke gjort noooe annerledes!

Så det så.

 

 

Hvis legen ikke stiller riktig diagnose på deg med en gang,

så bør det rett og slett legges ut skuddpremie på ham/henne direkte.

Noe annet er uhørt.

Legen må da skjønne med en gang hva som feiler akkurat DEG,

akkurat i dag,

på tross av at du har vært innom legekontoret og jamset om både smått og stort de siste 10 åra!

 

 

Og så er det NAV da.

Verstingen av dem alle.

Selve rovdyret.

Der sitter de ondskapsfulle paragrafrytterne med klare psykopatiske trekk,

og bare venter på neste offer.

Tenk, de vil ha folk i arbeid,

og må i blant gi deg avslag.

Oh my god, for en frekkhet!

 

 

Og så er det været.

Enten er det for kaldt, eller så er det for varmt.

Ene dagen er det for tørt, andre dagen er det for vått.

Enten blåser det for mye, eller så står lufta plagsomt stille.

Fytti rakker`n,

så lite vi har å klage for!

 

 

Gjennomsnittsnordmannen

har ikke større problemer enn å bestemme seg for shabby chic eller industristil.

Caffe latte eller caffe macchiato.

Libresse med eller uten vinger.

"Hmmm, hva skal jeg velge?

Det er sååå vanskelig,

du aaaner ikke hvor tøft jeg har det!

Til og med Einar Gerhardsen hadde det lettere enn meg!"

 

 

Norge skal jammen få slite i tiåra som kommer,

når flertallet innbyggere kun har lært å svømme med innovertak.

Og rettigheter veier så mye mer enn plikter,

at Ola Nordmann snart burde foretatt en kollektiv slankeoperasjon,

for ikke å drukne i eget velstandsfett.

 

Ha en riktig god kveld, i velferdens tegn!

Men brunosten min får du aldri!

 

De fleste har sikkert fått med seg at vi denne uka har fått et nytt medlem på lista over farlige ting. Nemlig brunosten.

Den stille, snille brunosten, som vi alle har trodd var uten skyld!

 

Og jeg som trodde JEG var spenstig, da jeg tok et oppgjør med det å gå på ski, her på bloggen!

Mitt oppgjør må nærmest kalles feighet, sammenlignet med utfallet mot brunosten.

 

 

Enhetsleder for barn og unge i Horten kommune,

står nå bak å fjerne brunosten fra barnehage og SFO.

Dama fikk sine sekunder i rampelyset i beste sendetid en kveld denne uka,

og flesket til på en slik måte at hun ikke blir glemt det første kvartalet.

 

Skal man tro på dette med brunosten,

 kan alle født på 1960- og 1970-tallet like godt ringe kirkekontoret og bestille plass,

 slik at man slipper å ligge ved siden av hun man aldri gikk overens med på skolen.

For snart så havner alle i min generasjon der, oppfostret som vi er på brunost.

 

 

Så husk nå for all del å skjerme barn og unge for dette brune djevelens verk, i framtida.

Vi har påført dem nok traumer som vi har, med all brunosten som er konsumert.

 

Det er helt greit å la barneskolebarn se Paradise Hotel,

 og lære at man kan ha seg med gud og hvermann både til lands og til vanns.

Men server for all del IKKE brunost i tillegg!

 

 

La barnehagebarn få sin første mobil, slik at de blir utsatt for stråling tidligst mulig,

og kommer "ferdig grillet" til ungdomsskolen.

Men du må IKKE finne på å gi dem brunost!

 

Lær barna at det er viktig å ankomme lysløyperennene med 10 par ferdigpreparerte ski,

slik at de får balletak på konkurrentene før dugnadspersonalet har rukket å slå på pølsekokeren.

Men la dem IKKE spise brunost!

 

 

Det er selvsagt helt i orden av foresatte å ikke prioritere lekser og skole i heimen.

Bare de klarer å holde heimen fri for brunost!

 

Du vet det, at det er ikke han som slo deg i hodet med den røde bilen hver dag i barnehagen,

du husker.

Nei, det er den fryktelige brunosten som "tantene" serverte.

Ei heller husker du hun som stengte deg ute fra leken hver dag i fire år på SFO,

for det var jo ingen ting i forhold til den grusomme brunosten som ble servert der!

 

 

Med andre ord: Denne familien er roten til alt ondt,

så watch out!!!